Jeg sitter her og tenker. Tenker på Radiohead, tenker på sangen deres Creep. Den sangen som var den første jeg hørte av Radiohead, ikke den som fikk meg til å oppdage de som fan, men likevel en sang som alltid hunter meg down. Jeg husker vi fikk en skoleoppgave en gang, vi skulle velge en sang som betød noe for oss, også skulle vi spille den av og snakke om den. Jeg spilte Creep, og hele veien tenkte jeg: faen for en jævla emosippesang dette er, og et øyeblikk kunne jeg ikke kjenne meg igjen i noen av ordene som Thom Yorke sang ut, for jeg følte meg ikke slik der og da, men likevel gjorde jeg det. Kanskje fordi det ble for personlig å blottlegge den sangen for en hel klasse som kjenner andre sider av meg. Ikke nødvendigvis de overfladiske sidene, men lettere sider, de sidene jeg befinner meg på mesteparten av tiden.
På det tidspunktet den sangen ble lagt fram så var akkurat disse følelsene veldig lenge siden jeg hadde følt. Så lenge siden at det ble litt uvirkelig i min hverdag der og da.
Grunnen til at jeg legger ut om dette nå, er fordi det har irritert meg lenge at en sang som betyr så mye, og som har vært med meg så lenge skal være noe jeg var flau for å vise frem. Men føler jeg endelig har funnet grunnen. Det er virkelig en nydelig sang. Ikke min favoritt og den som har betydd mest. Men nydelig. Den er rett frem, ikke mye lesing mellom linjene om man ikke vil både tonemessig og tekstmessig. Av og til trenger vi analytikere slike tekster og toner også. Ting som bare er så lett beskrevet at vi slipper å tenke.
Yes Thom, you are.
No comments:
Post a Comment