Jeg kunne ikke tro nyhetene da jeg slo de på rett etter den første hendelsen i Oslo i går. Eksplosjon. Alt så ut som krigsbilder fra tv. Tettetterfulgt av marerittet som rammet Utøya. Vi har fått et internt terrorangrep i lille Norge. Altså, det er utført av en mann med nordisk, norsk opprinnelse. Det har rystet og sjokkert, og jeg regner med at vedkommende sikkert ikke er alene om denne gjerningen.
Jeg må uansett si at jeg nesten er litt "glad" for at det var en nordisk som sto bak dette, så slipper vi alt dette muslimhatet og vi slipper å røre oppi et vanvittig rasehat, og dermed sørge for at FRP ikke gruser neste valg. Det er ille nok at denne gjerningsmannen allerede har vært et tidligere FRP-medlem.
Jeg er glad jeg ikke sitter i stolen til Jensemann akkurat nå. Det er et ansvar jeg ikke vil ha på mine skuldre. Man kan si hva man vil om at Norge er et naivt land med naive politikere. Men det er disse vi må stole på og vi oppfordrer iallefall ikke til hat, vold og krig. Jeg tror ikke jeg kan gjøre noe bedre jobb, så jeg setter min lit til politikerne som står i synkemyr nå. Jeg synes Stoltenberg har gjort en god jobb, kommet med fine ord og klart å holde Norge i tøylene.
Mine tanker til denne hendelsen går spesielt til Utøya, hvor min bestevenninne Kristel befant seg i kaoset. Hun er heldigvis ikke skadd og klarte å gjemme seg i skogen. Skulle ønske jeg kunne vært på krisemottaket og holdt rundt henne nå. Hun er selvsagt i sjokk og har det nok på ingen måte godt. Hun sitter enda på mottaket og lurer på om vennene hennes lever. Dødtstallene er overveldende og skremmende høye. Rundt og på Utøya ligger det ungdommer strødd. Det er ubegripelig. kvalmt. ekkelt. skremmende. Jeg er så stolt over deg Kristel. Stolt for at du klarte å holde deg rolig og ikke fikk panikk. For at du klarte å kontakte oss, selv om vi er på andre siden av landet. Jeg er så glad i deg og jeg er så veldig stolt av deg. Vakre, fine du. Jeg sov med lyset på i natt. Tårene som presset på. Hvordan jeg virkelig ønsket at jeg kunne holde alle mine kjære tett inntil kroppen min og beskytte de mot alt vondt.
Kjennes som hele Norge er i sorg, og aldri før har jeg følt et slikt intenst behov for å høre til her. Føles som hele landet vårt passer på hverandre og at vi søker sammen i denne tunge stunden. De har ikke klart å skape det splid og kaos de håpet på. Jeg er stolt av landet jeg bor og lever i.
Jeg skulle ønske de ikke ville vise så mange bilder av gjerningsmannen og at man skulle slutte å si hans navn. Han burde ikke huskes. Han vil være en martyr og bli en helt og et forbilde. Han burde ikke bli promotert over hele verden som han blir. Selv har jeg aldri følt mer avsky når jeg har sett et bilde. Det er hendelsen og sorgen vi kommer til å huske. Den ubeskrivelige situasjonen som er et mareritt. Et mareritt vi ikke kommer til å våkne fra. Hendelsen føltes som et jordskjelv og hele Norge er i dyp dyp sorg. Dette er ikke tiden for hat og diskusjon, men jeg ønsker ingenting godt til denne person, han-hvis-navn-vi-ikke må-nevne. Jeg vil ikke at Norge skal bli et land som gir dødtsstraff, men hva er egentlig straffen for en person som gjør noe slikt som dette? Det er i mot mine prinsipper, men jeg vil nesten sende fyren til USA, så de kan ta seg av han.
I morges da jeg våknet klokken 07.00 etter to timers søvn, så håpet jeg at dette bare var et mareritt jeg våknet fra. Det var knusende å innse at telefonen var en melding om at dødstallene hadde gått fra 10 drepte til 80 drepte, og at tallene enda steg. Jeg er så kvalm...
Vekk meg
For en avsky og en skam.
For en redsel som ryster vårt land.
La han være et navn vi ikke husker.
Et bilde som falmer hen.
Situasjonen vil vi alltid minnes.
Et tap av mangt en tapper venn.
Vær så snill å la meg våkne.
Denne natten er så lang.
Klarer ikke tanken på marerittet han har skapt i vårt land.
Ikke gi han det han ønsker,
ei heller det han vil ha.
vær sterk, ikke gi oss hen til mørket.
Våre stearinlys vil lyse, natt og dag.
I lyset av samhold vil hans navn bli borte og i en elv av våre tårer vil hans identitet drukne.
Mine tanker går til dere. Alle redde og alle kjære.
Vær så snill å la meg våkne.
Denne natta er så lang.
Aldri mer skal noen få legge mørkets teppe over vårt land.
Aldri mer skal noen få legge mørkets teppe over vårt land.
- Oda Holm Strand -
