Bøkenes makt.

Nå har jeg akkurat avsluttet dagen slik som jeg føler at den startet. Nemlig med å lese "Ti små negerunger" av Agatha Christie.
Det føles veldig fullkomment.
Hva kan jeg si. Denne forfatteren er genial. Tenk å ha som jobb å sitte og dikte opp måter å drepe mennesker på. Det er litt skremmende med så geniale hjerner. Jeg lurer på hva denne kvinnen tenker på, kanskje hun går rundt med mye hat inni seg, eller kanskje det gir henne en morbid glede i å gå rundt å tenke på hvordan forskjellige mennesker skal drepes.
Det er ingen straff i å drømme, tenke og fantasere.
Men disse mordene er så geniale at hun faktisk kunne utføre dem uten å bli tatt.

Jeg har viet min søndag til å lese hele denne boken, og jeg må si at i alle mulige pauser jeg har tatt i dag hvor jeg har : sittet på nettet, gått på do og spist, så har jeg bare blitt sittende og tenke på alle disse karakterene, motivene, historiene og barnerimet som er i boken. Jeg har bladd frem og tilbake i boken for å få med meg detaljer jeg muligens kan ha misset. Det har vært så spennende.
Alle bøker gir deg en følelse, en slags sluttfølelse i det du leser siste linje og ord. Mange ganger blir du liggende og se på linjen og ordet igjen, kanskje du til og med lukker boken og åpner den igjen etter en stund.
De følelsene jeg husker best er der du sitter med en slags trist tomhet.

Den følelsen jeg sitter igjen med nå er at jeg er kvalm av opphisselse.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde et bibliotek med bøker som kunne få frem alt av følelser i meg.

Matmangel i kantina.

Sanne venner er:
De som tilbyr seg å gå på city for å handle mat til deg, når du selv er for lat.

Det skjedde i dag^^

Jeg vet at jeg aldri kommer til å bli en så god venn.
Men all heder og ære til de som er det.

Isn't it ironic. don't you think.

Jeg hadde aldri trodd at det var fysisk mulig at slalombakken kunne gjøre meg glad.


Det var helt spontant egentlig. På skolen i dag stakk plutselig cathrine hodet sitt inn på klasserommet vårt, hun og Øyvind(Random buddy) var på jakt etter en lærer ved navn Finn(.no) han får sikkert den vitsen smurt inn hver dag.
Uansett, hun nevnte at hun skulle i Bakken med Huset, og lurte på om jeg ble med?!.. Meg: HAHAHAHAHA. nei.
Cathrine: jooo, c'mon girl. Meg: jeg har jo ingenting å gjøre der, dessuten såeh, nei.
Cathrine: joda, jeg kan jo heller ingenting, så jeg skal bare sitte der ved bålet.
meg: hmm..okki. ja koffer ikke.
Så påtur hjem fra skolen så tuslet jeg på city, kjøpte litt snacks også tuslet jeg hjem. der heiv jeg meg i fullsving med å finne klær og pakke.
det ble bra. Selv om jeg brukte en evighet på å få til en hestehale på håret mitt, som jeg ikke ble fornøyd med, og det endte med at jeg gikk med løst hår igjen.
Men bussturen gikk fint, når vi kom ut av alta ble været nydelig, så det ble digg.

SÅ. fikk meg og cathrine vite at utstyret var gratis å leie, så da leide vi oss hver våre ski.
Med stort mot og sola i øynene gikk de to med skiene på bena bort til bålplassen, for å psyke seg opp til å dra i barnebakken.
1 pølse ble til 2 pølser, og 2 pølser ble til 3 pølser. Så kom vi oss opp. På med ski, forså å kave seg opp. vi kom oss ned 2 og en halv gang. det gikk okay med meg, mens cathrine knekte koden med engang. *i wasn't made for this*.
Så satt vi oss med bålet, så kommer en kjenning, en svensk en vel og merke. ved navnet Nicklas. vi satt der alle tre og snakket litt om ting og tang, så ville han lære meg å stå på slalom. jeg sa: ja, i barnebakken! han: ja. så når vi tok på skiene så bare Nicklas: nå går vi i Turisten(en slak bakke, med en vanskelig del.)
Meg: NÆI. Nicklas: joda. Oda: ehm....okay?!

Første utfordring var skiheisen, meg og nicklas tok ilag..og jeg klarte å ramle ut av den.etter sånn to frikings meter.Men andre gangen kom vi oss opp.det var i allefall et syn for øyet og en god latter. hei.

så begynte ferden oppover. og gud det gikk faen oppover.
og det ble lengre og lengre ned.
Jeg forbannet meg over at jeg ikke nøt melkesjokoladen min mer da jeg var trygt nede på bakken. kunne jo hende det var min siste(var ganske sikker på at det var min siste).
Min ferd nedover : jeg datt. jeg datt til høyre, venstre, bakover, bakover med slide, bakover med og uten ski.
Så i et av mine falltilfeller, så lå jeg der, oppned i bakken og lo som faen(jeg lo og bannet og nølte og turte meg hele veien ned). Men uansett, der lå jeg, og når jeg snudde meg rundt og fikk samlet hodet mitt, så så jeg at bare noen meter lengre ned, der lå Eirik, han hadde stoppet opp med Snowboardet og betraktet meg med et bredt glis. Jeg benyttet anledningen til å få han til å ta på seg oppdraget med å lære meg lyd og lys. så vi slo av en prat, og avtalte å prate igjen.

All ære til meg. måtte skryte litt til pappa da han ringte.
det var digg. Digg.
jeg skal helt klart gjøre dette igjen, i en eller annen form. jeg tror ikke jeg er helt handicappet når det kommer til snøsport. jeg er bare skeptisk.
Jeg liker ikke dødtsplanker. men i dag utfordret jeg skjebnen.

Jeg føler at dette var ganske ironiskt. Rikard spurte meg om jeg skulle bli med i bakken for en stund siden. jeg lo godt og lenge..og lenge og godt.
fyfaen.

Isn't it ironic. don't you think.
but still. it was fun and not the last time.

I've got sunshine in a bag.

whine. whine. whine.
Dette er whinebloggen min.
Eller. det er vel ofte det blogger er til. fortelle om ting. når du har noe å fortelle om, så er det som regel noe kjipt. eller det er da man klarer å skrive om ting. ting man ikke forstår.
Så ja, etter å ha lest gjennom bloggen min, så har jeg funnet ut at det er jo en fin samling med litt dikt, litt hendelser, masse whining og slikt.
ganske fornøyd med det egentlig.
Det har forresten blitt veldig populært å ha blogg nå. For tiden så vil visst alle vise verden hvem de er og hva de gjør om dagene. Så er det opp til hvert et enkelt individ om de gidder å ta seg bryet med å lese hva andre har å si.

Dagen i dag har vært ganske føkka egentlig. Se. der. nå får dere litt whining å lese om. hvis det i det hele tatt er noen som leser bloggen min. noe som er lite sansynelig ettersom jeg gir adressen til ytterst få.

Etter en time hos tannpleieren min i høst, så har tannleger vært noe som gjør meg kvalme. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle til Hammerfest på en liten sjekk, før jeg eventuelt ville blitt videresendt til Tromsø for operasjon av visdomstenner. Jeg ante fred og ingen fare, så en stund senere så var jeg påtur til Hammerfest. Jeg er ikke en person som er redd for leger eller tannleger, dog de har alltid gjort meg litt smånervøse.
Bare tenk på all makten de har. Mennesker for dem er som marionetter. Ta ditt, ta datt, gjør det og det. De har rett til å sette en begrensning på livet ditt. Det er de som forteller deg hvor lang tid du har igjen å leve og stiller diagnoser om hva som feiler deg. Hvis jeg ønsket hevn over noen, så ville jeg valgt å bli deres personlige tannlege. Lege blir liksom litt for intimt. Tannleger har det best. De bare pirker i tennene dine, likevel føles det som om de pirker i alle de små sprekkene i kraniet ditt. grøss. men ja. hadde jeg virkelig ønsket hevn, ville jeg blitt tannlege. Jeg skulle sørget for å inkalle titt og ofte, i tillegg sende noen pene regninger.
Tannleger er tilsynelatende gode, rolige vesner, men de kan fort snu om.
Uansett. nok nok.
jeg var påtur til Hammerfest for en sjekk hos (kjevespesialisten)
Jeg planter meg godt i stolen, har kjøpt meg en baguett og er klar for hva som måtte vente av nyheter. Når jeg legger meg i stolen, så sier Kjevespesialisten at jeg må ta av meg jakken og legge meg i stolen. jeg blir litt forfjamset. jaha? av med jakken? er det ikke bare en kort sjekk.
Kjevespesialisten: du kan ikke ha jakke på når vi skal operere.
Meg: opeHÆ?
Kjevespesialisten: ja, det er jo derfor du er her. Vi skal fjerne visdomstennene dine, som ikke kommer opp.
Meg:ehm..jaha? dette er nytt for meg.
Både meg og mamma er like sjokkert. Jeg ble så utrolig forbannet. Tannpleieren min hadde ikke gitt meg noen beskjed om dette, det forklarte jeg til spesialisten. Han virket like forfjamset som meg over de dårlige beskjedene som ble gitt.
Etter mye om og men (inklude at jeg vurderte å være skikkelig drittunge og låse meg inn på doen*noe jeg ikke gjorde, men tenkte på), så endte jeg opp på operasjonsbordet, våken, med bedøvelse. Spesialisten var flink da, det skal han ha. behagelig rolig mann, som var raus på bedøvelse i sprøyter med tynnespisser. De valgte å bare ta en side av gangen, så jeg ble nødt til å returnere i senere tid. fyfaen.
Inngrepsgrunn: Oda har visdomstenner som vokser inn i kjeven istede for å komme opp. De velger altså å gå inn under kjeven, knuse visdomsjekselen og plukke den ut og sy igjen. lovely. Gjett at jeg følte meg deilig etterpå.
Det er utrolig ekkelt å smake blod, det er utrolig ekkelt å kjenne at du blir pirket i munnen det er utrolig ekkelt å lukte, høre lyder, knaselyder og ha en kvelningsfornemmelse.

Etter dette så valgte meg og mamma å dra ned til Hammerfest city.
Der de solgte ferske smultringer. Som jeg ikke kunne spise, ettersom det føltes som jeg hadde vært i en stygg slosskamp og fått meg en god en i kjeven.
great.
vi måtte surre rundt der i mange mange timer, siden båten går skjeldent.

Hjemme i en uke hvor alt er vondt, man kan ikke pusse tenner ordentlig, spise ordentlig, bare åpne munnen nok til at man får trødd i seg noe smertestillende.
når jeg åpnet munnen for å se på stingene, fikk se bilder som minnet meg om Saw-filmene.

Så hva alt dette har med dagen i dag å gjøre er: jeg var innkaldt til tannpleier, samme damen som var elendig på å informere om hvilke inngrep som faktisk skal skje.
Meg i resepsjonen:Hei, jeg heter Oda Holm Strand. er Innkaldt til tannpleier og har time halv 10.
Resepsjonist: Hva er fødselsdatoen din?
med all den infoen jeg utga først, så klarte hun ikke å løse hvem jeg var eller hvor jeg skulle. hun måtte vite når jeg var født. Jeg har ikke noe navn. jeg er bare et nummer.
Med all den infoen jeg utga først kunne de i allefall ha satt sammen en skriftelig ligning, hvor X ikke hadde vært så vanskelig å finne. Men jødene var bare et nummer for Hitler. Jeg, som så mange andre er bare et nummer for tannlegene.

bare lukten av sterile instrumenter og blåe sterile plastsokker på venterommet ga meg virkelig en ekkel følelse. Jeg trakk meg tilbake i en krok med et bonyttblad og et bilmagasin.
Jeg lurte på om jeg kom til å returnere derfra med eller uten kjeve eller, med eller utenemnen til å spise denne gangen.
Sterke lys, ekkel fluor og denne drømmende tannpleieren med bokmålsdialekt var nesten mer enn hva jeg kunne takle der og da. Det tok meg 15 min å få tatt bilder, så sjekke tennene og få dem lakket. I bakgrunnen spiltes soundtracket til Flash Dance på radioen*What a feeling* All alone I have cried silent tears full of pride
In a world made of steel, made of stone.

Tror aldri jeg har skyntet meg for å nå en matteprøve. men heller det enn å være hos tannlegen.
Ble så utrolig utrolig kvalm. Alt gjorde meg kvalm. Jeg reagerer skjeldent sånn. men fyfaen. jeg tror enda det sjokket sitter litt i ryggmargen.

Men hvem vet. for alt i verden kan det jo hende jeg skal tilbake dit snart og er jo ikke sikkert jeg kommer hjem med hel kjeve da. jeg vet i alle fall ikke, for jeg som pasient trenger ikke å vite om kirurgiske inngrep som skal skje på mitt legme.
Jeg er bare en fødselsdato i en tannlegejournal med bilder av tennene som sitter i den delen av kroppen hvor fordøyelsessystemet begynner.

Hei, jeg heter 06.02.91.

ikke alt mørke er dårlig mørke

klokken 15 i dag så gikk jeg opp til Huset, fordi jeg skulle ha drama klokken halv 4, som egentlig var klokken 4.
Det eneste jeg var veldig skeptisk til var å gå opp arronesbakken i frykt for å bli overkjørt eller at en bil skulle komme i hundreoghelvete forbi å drukne meg i vann. Men jeg har èn regel når jeg går opp og ned den bakken, men det gjelder død, og ikke vann. Det å få en fin flodbølge av sølevann over seg når man går opp dødensbakke er rett og slett bare utilgivelig. Når man går med den frykten i kroppen klarer man ikke tenke glade tanker, man bare stirrer nådeløst på en hver biljævel som prøver å passere.
Men ja, vanligvis når går opp og ned den bakken tenker jeg mye på døden. Derfor prøver jeg alltid å tenke glade tanker når jeg kommer til den delen av turen min hjem.

Jeg liker egentlig ikke å gå ute på denne tiden av året, det er glatt, sølete og gjerne litt vind ute. Livsfarlige forhold.
Men solen skinte så fint i dag, så det gjorde ikke noe at veiene var sørpete. Vanligvis ville vel noe slikt plagd meg, ettersom jeg er flink til å gå med bukser som er litt for lange, ergo, blir den våt i kanten trekker det seg opp gjennom leggen, som når du dypper sukkerbiten din i en kaffekopp.
Det er kjipt. Men ikke i dag. I dag nøt jeg bare solen bak mine mørke solbriller.

En dag der det eneste mørket i livet var solbrillenes behagelige skygge.

oppsumering.

AAh, tre dager som har sugd noe helt forferdelig, så bare i går var jeg med Tina og verden ble plutselig opplyst. Den jenta gir meg virkelig en god følelse innvendig.
Vi så film, spiste god mat, gikk en tur, og så litt south park.
Ja, jeg trengte det.
Etter en hektisk helg med UKM og tunge tanker, så er det godt å komme ut blant folk man liker.Naturfagsprøven er omsider overstått, nå er det bare en matteprøve på mandag, men den gruer jeg meg ikke til.

Etter drama gikk vi ned på felini(oda og kristel delte en rullekebab yummi.) Så tok vi turen videre til studenthuset, hvor vi drakk kakao!
spilt ludo med zhanna, kjempe morsomt! endelig en jeg kan spille på en barnslig måte med.
det sier jo segselv. det er ludo, du kan ikke spille det uten dramatikk.

Så hadde meg og Rikard en Kinoavtale i kveld. Utrolig koselig. Vi så: No Country for old men. Fin film. absolutt!
Rikard er en godgutt altså!