Alta er for lite for å forstå henne, ikke meg. Men henne. Hun er flink og forståelsesfull.
Egentlig kunne hun bare flakset med vingene og nådd himlen uten problemer, men alikevel klorer hun seg fast i virkelighete, selv om alt når som helst kan forsvinne...Det er en ny verden som bygger seg opp rundt henne. Hun er et bytte alle vil ha en del av, men ingen kan få nok av. Alikevel er sjalusien for stor til å la henne ha gleden. Om hun vet dette er jeg totalt uviten om. Men hun takler det, hun takler sin egen og den vanlige verden i uvitenhet.
Jeg beundrer dette mennesket.
Den lille jenta.
Smilet hennes blendet meg etter forestillingen. Der ute hadde hun eid hele verden. Hun fikk de til å le. *De lo av linjene mine, de lo av linjene mine* strålte hun.
Disse elvene av stråler som hun sender mot meg treffer meg som lyn,ladder meg opp og får meg til å smile. Bare å se dette lille mennesket som akkurat har fått en ny gnist gir meg gnister.
Jeg er så egoistisk at jeg gjemmer disse gnistene i hjertet mitt og tar de fram på de mørke nettene hjemme. Da smiler jeg av gledene hun har, hun er den som gir. Jeg håper jeg har gitt henne noe også.
