Dagens unyttige visdom

In silent Aboriginal hunting language, a closed hand slowly opening is meant to show that a kangaroo is near.



Det er ganske utrolig hvordan mennesker kan kommunisere, og hvordan noen forstår og noen ikke forstår.
Hvor mange hemmelige tegn og språk har man ikke laget seg oppgjennom årene, bare fordi du verker etter å fortelle noe eller f.eks varsle noen om noe. Fra gammelt av har jo dette blitt brukt i f.eks. jakt. I dag har vi mobiltelefon og internett, det har blitt gode erstattninger for lappekasting. Jeg husker spesielt en periode på ungdomsskolen, hvor jeg og noen venner hadde viktige kodeord for jentegreier! Morsom morsom tid. Egentlig hadde vi kodeord for alt. Det var veldig gøy, for ikke så lenge siden så observerte jeg faktisk to jenter som er noen år yngre enn meg, som er på ungdomsskolen, og det var akkurat som å høre meg og vennegjengen min da vi var like gamle. Jeg måtte le litt for megselv. Følte meg nesten gammel. Det er i de øyeblikkene man merker at tiden faktisk ikke har stått stille og omgivelser, samtaleemner, og interesser har forandret seg, eller i allefall utviklet seg.

Men ja, kommunikasjon er en spennende ting. Vi kommuniserer via klær, smykker, hår, kroppsholdning, ansiktsuttrykk, øyne, volumet på stemmen vår. Uten ord, så kan likevel volumet og tonen på stemmen lage en stemning så vi kan tenke oss til hva situasjonen er. Ganske spennende i grunn.
Ellers så tenker jeg på når du møter et nytt menneske. Alle de tingene jeg nevnte ovenfor spiller inn på om du sitter igjen med en god eller dårlig opplevelse. Ta f.eks. når du finner noen med samme interesse, da kan det mange ganger bli veldig internt for mange. Dette har jeg ofte merket blant musikere(stort sett trommeslagere), og motorinterisserte. La meg utdype. Jeg blir virkelig like fascinert når to trommeslagere møtes, finner sin felles link, og begynner å konversere om akkurat dette. Den ene begynner med å forklare(uten å bruke faguttrykk): Dish dish, så kommer goh goh goh, etter fuglt av åpen high hat(imiterer lyd), forså å gå over til tammene, vill peiving med armer og tramping med ben, i forskjellige rytmer og takter. Alt dette og mer til forstår motparten uten å i det hele tatt trenge faguttrykkene. Det samme gjelder for sportsfrikene. De begynner :ja, jeg kom der ørrrn øørn ørrrn, også bare wroooom. Og av disse få lydene og noen få ord fra det norske ordforrådet, så klarer disse å forstå hverandre. Det kan jo bli for internt og ganske kjedelig for de som ikke er inn i denne gruppen. Men fortsatt utrolig utrolig fascinerende.

Vi bruker koder når vi vil meddele noe som ikke alle andre skal forstå. Politiet har f.eks sine egne koder når de er ute å patrulierer. Så har vi morsekoder og røyksignaler. You name it, bare kreativiteten stopper deg når det kommer til å lage sitt eget språk. Jeg vil gjerne lære meg russisk, fransk og islands. Det ville vært kult. Er det ikke utrolig hvor mange fine lyder denne kroppen kan lage bare ved bruk av munnen og tungen?


Men det som er utrolig, er når to mennesker bare vet hva den andre tenker uten noen form for bevegelse eller lyd. Det er jo klart at det er noe vi utstråler. Men hva? Det er i allefall noe den andre kan fange opp. Skjeldent å møte de menneskene.

Bilder

Vi har hatt fotografering på skolen. Her ser vi meg(Oda), dette bildet skal bli trykket på skolebeviset mitt, slik at alle ser at jeg er meg.

På det bildet under denne teksten, så ser vi meg og min gode venn Håvard. Han har lettsykkel og må derfor kjøre rundt på meg. Vårt vennskap oppsto den første tiden på Medier og Kommunikasjon vg1, i forbindelse med kasting av objekter gjennom klasserommet.

Oda drives a pussy wagon

Maila hadde en drøm i natt, om at jeg kjørte en stor gul bil.
Så maila fikk inspirasjon til å redigere et bilde av meg!
Jeg liker deg Maila!

Dette er et dikt av Andrè Bjerke.
Han er virkelig utrolig flink.
Kan få meg til å le og gråte.

Fluen

På verdenskartet, opphengt i min stue,
spaserer en hofferdig liten flue.

Men mine som den store Bonaparte
går den og inspiserer verdenskartet,

og det er ganske klart den ikke enser
de røde streker som er landegrenser!

Den eier disse land som den bedekker
med riktig delikat flueflekker.

Som visse andre synes den å drømme
at den ble født til verdensherredømmet.

Den plages neppe av en tragisk viten:
at verden er for stor - og den for liten!

-Andrè Bjerke-

I can make funny faces.

Show me all the faces that you have.

You don't have to like everything with people to stand them.
Sometimes it can help you a great deal if you can find one thiny little thing with that person that makes it beautiful. It can be the smile, the eyes, a thing he or she does, the laughter(you know, whatever you choose to appreciate)..And all of a sudden, this quality can be very valuable, and it can help you to get through the day if you have to work close with a person you dislike.

You don't have to lose all your energy to irritation. It is so unnecessary.

In some cultures people don't want to be photographed,
because they think that it takes away a little bit of their soul.

Some people says that the outside is only a shelter for the inside.
And ofcourse it is. We chose what we want people to know about us by first sight, at the same time we send out many other signals to tell a little bit more about our selves(we are not necessarily aware of this). Though, when we meet a person for the first time, we often make up an opinion about this living human and how well the chemistry worked out between us, and then we have to choose if we want to see the other faces that this person can show us. Human beings are actually very good at taking the first impression too seriouse, and judge too harsly. We have to learn how to look past the first impression, and see all the other grimaces that this face can make.

But when it all comes to an end, follow your stomach and just take your time to consider the situation, and find out if this person might have something good about it.
If your conclusion is "no", then that can be okay too.
Not everyone is meant to be.

Show me all your faces.
But take your time and don't rush yourself.
One grimace can give a great impression, and it takes a little time to digest it. Don't frighten me.
Be a little mysteriously.

wrrroom wrrroom

Yes, da var første time hos kjørelærer overstått. Jeg syntes det var kjempe gøy.
Det var godt å komme seg ut på veien igjen og ut i trafikken, etter den lille hendelsen tidligere i sommer, som førte til en skade som kostet meg fjorten kjøretimer med lærer. Skal si at frikirka sitt lekestativ fikk gjennomgå altså, og panseret og grillen på bilen. Men så er det jo også slik, at bilene til kjøreskolen er lekende lett å kjøre, jeg kvelte den kun èn gang.

Da jeg satte meg i bilen fikk jeg med engang slike små flash-back fra tidligere, og jeg kjente jeg ble nervøs. Men etter litt klarte jeg å senke skuldrene og bare nyte det mer. Ivar som kjørelæreren min heter, er en rolig, robust, stor mann, som egentlig er utrolig koselig. Kan minne om en bamse nesten. Handballkamp på NRK p1 duret i bakgrunnen og jeg kjente roen senke seg.
Jeg sugde i allefall ikke, så det er håp for meg også i denne verden når det kommer til sertifikatet.

I was so seriouse on the outside, but on the inside I was smiling.
It's amazing how you can manage to hide your reactions sometimes, even though you are nearly exploding to show them.
I was so seriouse on the outside, just because I didn't want you to know, that I knew better.


Everything happens behind your back, but still right under your nose.

My Blueberry Nights

Meg og Rikard drømmer stadig sammen og vi filosoferer om littavhvert. Det er veldig koselig. Dagens samtale gikk mye ut på at jeg måtte forsvare mine argumenter for hvorfor jeg ikke var helt crazy etter den nye batman filmen, noe vi har verket etter å diskutere i lang tid. Rikard ville gjerne vite hvorfor jeg presset batman verdiløst ned i gjørma, og bøyde meg overskrevs og tisset på han.
Men det er ikke det denne bloggen skal handle om. Nei. Den skal handle om noe annet meg og Rikard snakket om. Nettopp det at vi ønsker å ha en stamkafè eller plass (utenom huset selvfølgelig), hvor man får gratisk kaffe/kakao, og man blir gjenkjent når man kommer inn, og betjeningen vet hva du vil ha når du setter din fot innenfor døren og sender en vellkjent hilsen. Det skal være et sted hvor du kan gå å spre glede når du er glad, og hvor du kan gå å få forståelse hvis du ikke har en fullt så god dag.

Beliggenheten og lokalet er viktig. Det skal helst være intimt, og aldri fullt med folk der. Rikard vil ha det i et smug, hvor man må gå ned en trapp fra fortauet. Det er ikke så dumt, det vil gjerne jeg også. Så en dag skal Tom Waits vandre inn der og ha en intimkonsert der, og vi skal maks være 5-6 personer som sitter i et dunkelmørkt rom, med en svak svak røykdis i luften. Så skal Tom blåse svak sigarrøyk i ansiktet mitt mens han spiller "The piano has been drinking".

Jeg kunne også tenke meg et annet stamsted, som ville vært litt lysere og kanskje over bakken, slik at jeg kunne sittet i vinduet og studert mennesker som hastet forbi. Dette stedet skulle alltid bakt nye og spennende kaker som jeg ville fått prøvesmake, og annen god mat. Så skulle alltid den hyggelige og pene mannen bak disken ha en koselig historie å komme med, eller noen fine ord, eller bare gitt en god følelse av vellbehag.

Jo, det ville vært fint. Jeg regner med jeg vil finne et eller to slike steder en gang også. Der hvor du alltid er velkommen, de kjenner deg, men likevel har du mulighet til å møte andre mennsker der. Et sted hvor du alltid føler at du hører til, du vil merke det med en gang du setter din fot der. Dette er min Kafè. Det var det jeg likte med Bergen. Det var alltid en ny kafè å gå på. Og alle du kjenner har som regel sin egen kafè de henger på eller som de har et spesielt forhold til. Nå ble jeg også å tenke på My Blueberry Nights, av Wong Kar-Wai, som er veldig enkel og nydelig. Det handler rett og slett om en mann som eier en Kafè, hvor han samler på nøkler i en krukke, og tar opp dagene på et overvåkningskamera. Så er det ei jente som har kjærlighetssorg, og spiser pai hos han.

There's always something going on.

Friheten. Friheten til å gjøre hva man vil. Da jeg tuslet rundt i Oslo's gater, da gikk jeg under et skilt hvor det sto*frihet* og ettellerannet motsigende om kommunisme. Jeg husker ikke.
Men tenk. Her sitter jeg og kan egentlig gjøre akkurat hva jeg vil. Hva vil jeg?! Jeg vil reise, jeg vil dykke, jeg vil tegne og designe. Men akkurat nå har jeg utrolig lyst til å kjøpe meg en svipenn. Noe jeg akter å gjøre, fordi jeg befinner meg i en tid hvor jeg kan gjøre det. Utenom at jeg har vært i Oslo og der blakket jeg meg. Så nå må jeg vente til jeg har penger. Penger er en helvettes grense. Man tror kanskje at det å være under 18 er en grense, som det jo også forsåvitt er, men den varer bare til du er 18. Pengegrenser..Det kan man være så uheldig at det varer livet ut. Noen mener man blir lykkelig av penger, andre mener at hvis du har det, så blir du aldri fornøyd. Men er du fattig og får noe, da blir du fornøyd.

Jeg vet ikke om jeg er enig i akkurat det. Fattige blir kanskje fornøyd til en viss grad, samme med rike. Men mennesker er dyr som hele tiden ønsker mer enn hva vi har. Vi klarer ikke å leve i nåtid, vi lever på drømmer og det vi har i vente. Men nå er det også veldig fint, fint at man kan leve på ting man venter på, men når de virkelig skjer, så er det ikke så stort likevel, selv om tiden hvor du ventet var helt fantastisk, uforutsigbar og spennende. Mennesker vil aldri akseptere det de har ordentlig. Vi vil alltid planlegge fremover, og det er veldig bra det også. Ikke misforstå, jeg er virkelig en drømmer, som hele tiden ser fremover. Men selv om jeg ser fremover, så lever jeg også veldig i nåtid og jeg setter pris på de tingene jeg har opplevd, opplever og som skal oppleves. Så hele tiden balanserer jeg ganske stødig, likevel kommer det jo alltid helt uforventet ting som vipper deg av pinnen. F.eks dårlige dager.

De dagene hvor ting går galt før dagen i det heletatt har begynt. Det begynner når du åpner øynene og du vet på forhånd at alt irriterer deg. Men så har du jo de dagene hvor alt er helt perfekt til noe går rett til helvete og kanskje flere dager i forveien er ødelagte. Da er det lett å få litt sammenbrudd. Men likevel er jo dette med på å forme oss, slik at vi lærer å sette mer pris på det vi har når vi har det, og det vi har når vi får det.

Jeg går hele tiden å tenker på de idèene jeg får og hvordan jeg vil prøve å skape og utvikle og forme det. Noen ganger går det, andre ganger ikke..Noen ganger blir det bare ved tanken og aldri gjort. Alt hva man har muligheten til. Akkurat nå har jeg lyst på en svipenn, den skal jeg kjøpe så fort jeg får penger. Da har jeg nye muligheter.
Det gleder jeg meg til. Men mens jeg venter på det, skal jeg kose meg med alt det satinstoffet i fine magiske farger som jeg kjøpte i Oslo.

sky high

Brette, Folde, Rulle rundt.
Dette skjer året rundt.
Løfte, Bære, Chippes inn.
Håper jeg finner kofferten min.

Er det noe jeg liker å gjøre, så er det å fly. Høydeskrekk det har jeg. Mye av. Jeg har til og med høydeskrekk på stoler. Okay, ikke direkte høydeskrekk på stoler, men jeg føler sterk ubehag ved det. Men ikke i fly. Bare hele følelsen med å sitte i et lite sete, hvor jeg knør føttene mine til den mest mulig behagelige stillingen som mulig (grunnen er fordi jeg er paranoid og viktig, så jeg nekter å sette bagasjen min i bagasjehyllen over meg). Inni reisesekken min har jeg alt: Blader, bøker, Ipod, Briller, Sjokolade, Skrivesaker, Tegnesaker, Kamera.. Ja, og annet unyttig jeg må ha fordi jeg er knyttet til det. Jeg liker å se megselv lette fra bakken i et stort flyvende objekt. Tenk at så mange tonn kan fly ved hjelp av motorer og propeller. Jeg liker å se at alt under meg blir mindre og mindre, som leker i en sandkasse. Jeg husker da jeg og Jørn gikk på SFO på Bossekop Barneskole(verste stedet på jord), en dag satt vi nemlig i en sandkasse, vi var helt klart over den alderen hvor vi leker i sandkasser, så der satt vi altså og snakket om nettopp det: Trodde aldri vi skulle leke med biler i en sandkasse igjen. Jeg husker ikke helt hva vi filosoferte om, men det var vel det å være liten og at sandkasser er et ganske genialt "leketøy". Og slik fortsatte det, vi lekte med en rød og en blå bil, mens vi tegnet veier og hus og parkeringsplasser. Det var vel også en stor lastebil der som vi begravde.

Ja, men nå datt jeg helt ut her. Jo, andre ting ved fly som jeg liker er: at jeg ikke blir flysyk pga den lille air conditionknotten i taket. Jeg liker at alle de tingene du får kjøpt i trallen er i miniatyrstørrelse. Jeg liker derimot ikke at det er dyrt. Men det å få en liten Colaboks(ikke fortjent sin pris men likevel), det å spise små sjokolader, eller å få en pitteliten pringlesboks, det gjør meg veldig glad. Jeg er sånn generelt om ting som er mindre enn hva det bruker å være, eller større enn det det bruker å være. Det morer meg veldig.

Mange har spurt meg hvorfor jeg har valgt å reise alene til Øyafestivalen(nå var dette utgangspunktet mitt, men så kom det en kompis å hang seg på, det er bare koselig det også).
Men tingen er at jeg liker å reise alene, jeg liker å se nye mennesker og vite at jeg er helt alene og har muligheten til å bli kjent med andre. Jeg har ikke behovet eller jeg har ingen trengsel for å hele tiden omgåes mennesker jeg kjenner, på en festival er du uansett et sted for å nyte musikk i fellesskap. (klart det er gøy å gjøre sammen med andre, men det er jo mange mulgiheter for å bli kjent med andre på festivaler.) Jeg reiser for å oppleve steder hvor ting er nytt for meg. Jeg går rundt og fantaserer og lager meg reisehistorier mens jeg leiter etter steder å sitte for å observere andre. Det er så godt å kjenne og føle på alt det som er rundt meg, selv om det å reise er blitt en ganske kjent følelse. Jeg er en person som godt kan starte samtaler med de som sitter ved siden av meg, jeg liker å prate med tilfeldige folk på flyplassen. Eller så liker jeg å bare høre på musikk og se på uttrykk og handlinger. Jeg liker også å få øyekontakt med mennesker rundt meg.

Reising er også tiden for å flørte. Flørter man når man reiser, så er det helt ufarlig, man trenger aldri å se personen igjen. Jeg har også lagt merke til at når man går inn i et rom, f.eks et venterom eller gaten på flyplassen, så går man enten bevisst eller ubevisst gjennom rommet med øynene, rett og slett for å se om man ser personer man finner interessant. Jeg tror man gjør det uansett hvilket rom man går inn i. Men ja, man bygger opp spenning.

Men uansett. Nå ble det så mye prating rundt meg, at alt ble bare en usammenhengende ball av tekst. Jeg får heller renskrive slike ting som dette siden. Nå må jeg faen komme meg i pakking. Jeg er altfor treig. Da blir det ikke mer blogging på en uke.

I just can't wait to get sky high again

Da var jeg klar for å sitte på fly igjen. I morgen bærer det til Oslo og Øyafestivalen. Billettene er skrevet ut, så nå er det bare å pakke, men siden jeg er en superrask pakker så venter jeg til i kveld med det.

Jeg gleder meg til å se Kaizers Orchestra live mens jeg slikker sol, det skal virkelig nytes intenst. Så skal jeg gå inn i en behagelig og surrealistisk transe, som tar meg til fine steder hvor følelser blir til vakre farger, dette skjer når Sigur Rós går på scenen. Jeg burde bare slepe med meg en stor madrass, legge meg ned og lytte til denne fantastiske musikken. Sigur Rós er ikke et band som man ikke burde stå på konsertene til. Man burde bare ligge og nyte.
Det er selvfølgelig flere band jeg skal se. Mayhem, noe som kommer til å bli konge. Konge I tell you! Jeg skal forøverig innrømme at jeg ikke har hørt så mye på Mayhem, men det jeg har hørt har jeg likt. Så jeg har fått lagt inn noen cd'er på dataen, som skal inn på podden, slik at jeg blir litt oppdatert!
Skotske post-rock bandet Mogwai blir også en helt utrolig opplevelse, dette ser jeg virkelig sett frem til. En av mine headlines.

Ellers når jeg er i Oslo, skal jeg bare slappe av og shoppeloppe, mens jeg hører på musikk! Så skal jeg vel treffe endel kjente og bekjente. Noe som alltid overrasker meg med Oslo, er at hver gang jeg er der så treffer jeg tilfeldigvis mange jeg kjenner. Det er litt rart, Oslo er jo en ganske stor by. Men ettersom de fleste henger på de samme plassene så er det kanskje ikke så rart. Derfor har jeg nå bestemt meg for å utvide horisonten litt. Oslo må jo være mer enn Karl Johan, Oslo City og By-Porten. Klar for noe annet.