Hvor kommer alle ungene fra?

Nå vet jeg jo meget godt at de kommer med storken. Men det er ikke det egentlige temaet her. Det egentlige temaet er: Hvor kommer alle disse ungene på Facebook? Jeg kan vedde sokker og eggstokker på at de ikke har klart å lage seg en egen profil. Neida. Det er deres kjære foreldre som likevel er skyld i at jeg vet alt om deres barn. Jeg vet at det fikk vafler i dag, fikk pupp i dag, at den lærte å gå, at den sa sitt første ord og hvordan farge bæsjen dens har. HVORFOR SKAL DERE BLOTTLEGGE BARNA DERES PÅ FACEBOOK?

Jeg har bitt meg merke i at det er mest unge mødre som skriver i hytt og gevær om barna og småbarnsmorlivet. Det har dere blogger og tv-program for å gjøre. For da kan jeg oppsøke dere selv når jeg er interessert i å lese om krapylene deres.

Jeg vil ikke høre om amming, morsmelkerstattning og barnevogner. Det overdøver all annen juicy snadder sladder som facebook egentlig skal brukes til.

Facebook brukes til: Å bli kjent, dele videoer, bilder, vitser og hilsninger. Jeg vil ikke at dere skal dele ungen din med meg. Hva om vi setter dette i et annet lys. Ville dere gjort det samme med en venn? Delt alt om vedkommende ut i hytt og gevær. Da hadde dere krenket noen. Jeg hadde følt det som en stor krenkelse hvis noen skreiv i det offentlige om hva jeg foretok meg til en hver tid. Det er ikke greit å blottlegge barna sine på denne måten. Jeg blir nesten litt flau. Facebook begynte som en ganske privat sfære, nå er det så godt som offentligheten. Kanskje dere burde tenke litt på å skjerme barna deres? For dems eget beste. Hvis dere på død og liv må skrive på facebook, kanskje dere skal slutte å idyllisere hele dette småbarnsmor-livet? Kan dere ikke skrive om hvor mye ungen hylte hele natta og hvor vrang den var da den på død og liv ikke skulle ha på de klærne. Eller hvor tungt det var å få den til å sovne. Og hvordan du er full av gulp og mat over det hele konstant. Og hvordan du og kjæresten skulle ønske dere kunne hatt noen dager i stillhet for å få ha vill het sex og bare kunne sovnet henslengt i armene til hverandre. Det hadde i allefall vært mer spennende å lese om.

Det som er verre enn småbarnsmødre på facebook. Det er småbarnsmødre i byen med svære romskip av noen barnevogner. Kan dere ikke forstå at når det er en butikk på 100 m2 eller under, så er den ikke barnevognvennlig. Finn en annen butikk å gå på. Det er som om dere plukker ut de minste og mest upraktiske butikkene med svært omhyggelig omhu. Gjerne den trangeste og mest snirklete butikken skal dere trø dere inn på. Hvorfor skal dere på død og liv brøyte dere frem og ikke engang gå til siden for oss andre? Det er jo dere som sperrer veien! Så skal dere bare glo olmt på oss når vi prøver å skvise oss forbi. Ha litt selvinnsikt. Jeg forstår jo godt at dere er i en mammaboble og at deres lille nurk er det vakreste i hele verden. Men vi andre synes nødvendigvis ikke det. TA Å KJØP DERE EN JÆVLA BÆREMEIS. Det er ikke verre, da kan dere gå rundt som dere vil. Mye mer praktisk.

En annen ting jeg heller ikke kan fordra er småbarnsmødre på café. Café er mitt fristed og det er dit jeg rømmer for å komme unna småbarnspjattet på facebook (for tro det eller ei, kids er ikke endel av min plan helt enda). Jeg går på favorittcaféen min. Jeg får pjorra ræva mi ned i en god sofa og er klar til å nyte boka mi med en kaffe, og hva er det som kommer inn døra? Et par småbarnsmødre med hylende krapyler som ligger i de svære vognene som brøyter seg frem mellom stoler og bord. Det er ikke greit. Det er ganske enkelt ikke greit. Det finnes cafeer for dere også. Men må dere trø dere inn på de som ikke er barnevognsvennlige ei heller egentlig ikke er så barnevennlige? Det finnes da tusen andre caféer i denne byen som er mer barnevennlige og fortsatt koselige. Det væreste jeg vet er barnegråt. Jeg får vondt langt inni sjela når jeg hører det.

Mange tror at mobiltelefonen kan være et forstyrrelsesmoment på café, og ja, mange ganger er den det. Mobilen er noe av det mest uhøflige vi har i denne verden. Men jeg må si at de kjipe, skjærende frekvensene i barneskrik er mye verre enn alle ringetoner jeg et om. Skjerp dere. 

Det er ikke det at jeg ikke liker barn. For det gjør jeg. jeg synes små nurk lukter ufattelig godt og de har verdens nydligste hender og føtter. Jeg elsker når de nyser og jeg liker når de studerer den store verden. Det er foreldrene og fødselsbobla de er i jeg ikke kan fordra. Herregud. Dere får da lov til å legge ut et og annet bilde og en kommentar i ny og ne. Men selv om hele deres verden dreier seg om barn, så er vi ganske mange andre her i verden som har andre liv og interesser.

Jeg elsker Anmial Planet. Ikke alle programmene da. Men spesielt dokumentarene om dyr i havet. Det er så mye fin musikk og filming. Er så mange flotte farger, former og mønster. Mønster jeg ikke visste fantes engang. Jeg husker jeg prøvde snorkling engang, hyperventilerte og hadde astmaanfall omhverandre da jeg prøvde å venne tanken til at det er greit å ha hodet under vann og puste samtidig. Det å ligge i vannskorpa og flyte med hodet under vann mens du ser ned i havet, er ganske magisk. Jeg følte det som jeg sto i en portal og så inn i en annen verden. Det er jo det. En ganske annen verden. En nydelig en. Jeg håper jeg en gang får mulighet til å ta dykkerkurs og at jeg kan ha med meg musikk under vann, for da skulle jeg hørt på Sigur Rós og sett på rare fisker. Hvis Sigur Rós kan få min verden til å gå i Slow Motion på land, så må jeg jo flyte totalt bort under vann.

Jeg for min del har jo høydeskrekk da, og noen av de værste stedene jeg har høydeskrekk er fra båt. Tanken på at det kanskje er flere meter eller kilometer ned i mørket under meg som jeg ikke kan se og hvor jeg med sikkerhet ikke kan puste, gjør meg ganske nervøs, uvell og usikker. Nå har jeg ikke spesielt båtskrekk da, annet at jeg blir fryktelig båtsyk og spyr gjerne før jeg når å sette meg ned. Ellers kun hvis det blir dårlig vær og store bølger, da slår i allefall høydeskrekken inn og jeg ser Titanic passere i revy akkurat slik jeg så filmen da jeg var 7 år gammel mens spyet flommer. Har hatt en slik opplevelse med dårlig vær på båt hvor beskrivelen ovenfor stemmer, og da var jeg faktisk skikkelig redd. Det var på den tiden Sleipner gikk ned på vestlandet, og vi var på en litt mindre hurtigbåt ikke så langt unna hvor det hadde skjedd. Det brøt ut til storm og jeg tror aldri jeg har vært mer redd i hele mitt liv. Kunne nesten kjenne bølgeskvulpen kile meg på haka. Men jeg overlevde, vi sank ikke og jeg fikk mer respekt for havet. For et humørsykt beist.

Hør mine siste  skolesprell på http://soundcloud.com/red-mistress