Alt går så fort

De kjipeste årene i tennårene er aldrene 17 og 19. De går treigest fordi det er "vente år", man går rundt og venter på tallet som kommer etter. De tallene som er mer betydningsfulle, hvor en eller annen dør åpnes. Nå som mitt 19ende år snart er over, så tenker jeg at det egentlig er litt trist. Snart blir jeg 20, jeg går ut av tennårene og beveger meg bort fra ungdomstiden. Om noen få måneder bare, så får ikke jeg lengre være en vanskelig tennåring, jeg får ikke ha hormoner og ordet "tennåring" som unnskyldninger. Nei, da er det påtide å begynne å holde kjeft, ta ansvar og ikke ha det vanskelig. Jeg føler at jeg ikke har utnyttet dette godt nok.

Tenk om jeg må slite med en trassealder som kommer langt uti 20-30 årene, bare fordi jeg ikke var utagerende nok i tennårene? Kanskje jeg bare skal satse og virkelig gå inn for å være en usmakelig tennåring de neste to månedene? Praktisk talt bade levra mi i sprit, pierce det som pierces kan, farge håret mitt grønt, ha masse tilfeldig sex og selvfølgelig gå inn for å inhalere nikotin opptil flere ganger om dagen. Ikle meg med masse utagerende symboler, stjele noen biler, snike meg inn på konserter, drikke deg kaschnyder midt uka forså å forsove deg til jobb/skole dagen etter, og kjefte på gamle damer som går i pene pelser. 

For så lenge du gjør alt dette som tennåring, så er du unnskyldt, altså det er jo ikke greit der og da, men når folk ser på det i ettertid, så er du alltid unnskyld fordi du bare var tennåring. Skjer dette når "ten" er borte fra de kommende årene, så er det ikke greit. Da er du gal, kriminell, psykopat og ingen vil ansette deg noen som helst sted.

Kanskje jeg virkelig burde ta dette i betraktning. I kveld skal jeg i allefall pleie megselv med å tegne tegninger som får enkelte til å stille spørsmålstegn ved min barndom og mentale tilstand.

Thank you and good night

over alt på jord...

Utenom banan, så er det kollektivt transportsystem jeg hater mest, eller rettere sagt, det er ventinga og konsekvensene som følger med kollektiv transport jeg hater aller mest. Når du står ute i en 18-20 minus i over en time i et naivt håp om at bussen din skal komme, og den mot alle odds faktisk ikke kommer.. Da er det ikke til å skyve under en stol at morderiske tanker dukker opp i ens hode. Her har du opptimistisk fått beskjed om at bussen din kommer om en halvtime, og du har lest diverse bussruter opp og ned i takt med hoppingen i et fortvilt forsøk på å holde varmen, bare for å bekrefte ryktet om at nettopp DIN buss skal komme om en halvtime. Greit nok. Melhus har jo en skysstasjon, med venterom. Det er fett, da er det jo løsningen på de bitende 18 fuckings minusene som river deg i nesa. Men hei, døren er låst. Døren på baksiden av bygget er også låst.  Hva faen skal de med et jævla venterom om passasjerene ikke får vente der inne? I det fjerne skimter du en essostasjon. Hvorfor ikke gå bort dit, tenker du, da får man slått ihjel litt tid, der er det varmt, og du kan følge med på at bussen din kommer. Du begir deg ut på turen, men tror du faen ikke den har låst og lukket alt som lukkes kan?!!!!?!?!?!?!?!?!?! Brukte akkurat to minutter på å finne ut at du faen ikke kunne holde varmen der heller, du har nærmest sett på at sekundene har sneglet seg avsted og det blir mer og mer fristende å gå mot det hvite lyset.

Når du så har insett at Melhus er tidenes shit hole, hvor det ikke finnes noen nåde hvis du velger å ta buss etter at klokka har tippa 22, så må du bare bite det i deg og vente. Så kommer tiden. Tiden hvor bussen som du har ventet på, kryssjekket fakta tusen ganger på, skulle ha vist sitt nærvær. Så du innser at mens minuttene tikker videre, at bussen absolutt ikke kommer. Den kommer faen meg ikke. Du blir mer og mer sikker på at dette er en ond spøk fra nettbuss sin side. Det er det nok også. Hele fuckings bussruta dems er en ond spøk skal jeg fortelle deg.

Så slår tanken deg. Hei, hva med en taxi?! Så biter realiteten deg i rompa, du innser at du er en fattig student med en saldo på nullhundrekroner og nulløre, og den eneste tingen av verdig verdi er en overgangsbillett du fikk med Melhusbussen som nektet å kjøre til Brekkåsen, og som ga deg info om at en buss som aldri kom skulle komme. Denne lappen mister også verdien sin om X antall minutter, så du kommer deg uansett ingen vei.


Til slutt måtte jeg faktisk innse at dette var som da man var liten og slikke på metall i minusgrader. Det var i allefall sånn det føltes. Du sitter bomfast, du kommer ingen veier, og det er faen ikke mye du kan gjøre med saken heller. Jeg innså at jeg måtte trygle. Jeg fant en taxi, spurte om de kunne ta en taxitur på giro. Det ville de ikke. Men der skjer mirakler.


Takk til de som fant opp taxi og kjekke taxisjåfører med et godt hjerte, som faktisk tar inn en stakkars kald student og kjører henne hjem. gratis. Mer enn jeg noen gang hadde håpet på.


Trondheim og Melhus sitt kollektive transportsystem har kasta vekk så jævlig mye av min tid. NÅ ER DET FAEN MEG NOK! First thing tomorrow, skal jeg faen meg ringe 177 og fortelle de hvor mye jeg har lyst til å stifte øyelokkene deres fast på utsiden av en av bussene deres, forså å kjøre bussen rundt rutene deres i snaue 20 km/t X antall ganger.

Jeg gir en god helvete i alt miljøpiss som følger med kollektivtransport, så fort jeg får kjøpt meg et privat kjøretøy så er det faen meg gjort. Uansett hvor jeg bor i verden, og hvor sentralt det er, så skal jeg ha en privatbil.