My Blueberry Nights

Meg og Rikard drømmer stadig sammen og vi filosoferer om littavhvert. Det er veldig koselig. Dagens samtale gikk mye ut på at jeg måtte forsvare mine argumenter for hvorfor jeg ikke var helt crazy etter den nye batman filmen, noe vi har verket etter å diskutere i lang tid. Rikard ville gjerne vite hvorfor jeg presset batman verdiløst ned i gjørma, og bøyde meg overskrevs og tisset på han.
Men det er ikke det denne bloggen skal handle om. Nei. Den skal handle om noe annet meg og Rikard snakket om. Nettopp det at vi ønsker å ha en stamkafè eller plass (utenom huset selvfølgelig), hvor man får gratisk kaffe/kakao, og man blir gjenkjent når man kommer inn, og betjeningen vet hva du vil ha når du setter din fot innenfor døren og sender en vellkjent hilsen. Det skal være et sted hvor du kan gå å spre glede når du er glad, og hvor du kan gå å få forståelse hvis du ikke har en fullt så god dag.

Beliggenheten og lokalet er viktig. Det skal helst være intimt, og aldri fullt med folk der. Rikard vil ha det i et smug, hvor man må gå ned en trapp fra fortauet. Det er ikke så dumt, det vil gjerne jeg også. Så en dag skal Tom Waits vandre inn der og ha en intimkonsert der, og vi skal maks være 5-6 personer som sitter i et dunkelmørkt rom, med en svak svak røykdis i luften. Så skal Tom blåse svak sigarrøyk i ansiktet mitt mens han spiller "The piano has been drinking".

Jeg kunne også tenke meg et annet stamsted, som ville vært litt lysere og kanskje over bakken, slik at jeg kunne sittet i vinduet og studert mennesker som hastet forbi. Dette stedet skulle alltid bakt nye og spennende kaker som jeg ville fått prøvesmake, og annen god mat. Så skulle alltid den hyggelige og pene mannen bak disken ha en koselig historie å komme med, eller noen fine ord, eller bare gitt en god følelse av vellbehag.

Jo, det ville vært fint. Jeg regner med jeg vil finne et eller to slike steder en gang også. Der hvor du alltid er velkommen, de kjenner deg, men likevel har du mulighet til å møte andre mennsker der. Et sted hvor du alltid føler at du hører til, du vil merke det med en gang du setter din fot der. Dette er min Kafè. Det var det jeg likte med Bergen. Det var alltid en ny kafè å gå på. Og alle du kjenner har som regel sin egen kafè de henger på eller som de har et spesielt forhold til. Nå ble jeg også å tenke på My Blueberry Nights, av Wong Kar-Wai, som er veldig enkel og nydelig. Det handler rett og slett om en mann som eier en Kafè, hvor han samler på nøkler i en krukke, og tar opp dagene på et overvåkningskamera. Så er det ei jente som har kjærlighetssorg, og spiser pai hos han.