Dagens unyttige visdom

In silent Aboriginal hunting language, a closed hand slowly opening is meant to show that a kangaroo is near.



Det er ganske utrolig hvordan mennesker kan kommunisere, og hvordan noen forstår og noen ikke forstår.
Hvor mange hemmelige tegn og språk har man ikke laget seg oppgjennom årene, bare fordi du verker etter å fortelle noe eller f.eks varsle noen om noe. Fra gammelt av har jo dette blitt brukt i f.eks. jakt. I dag har vi mobiltelefon og internett, det har blitt gode erstattninger for lappekasting. Jeg husker spesielt en periode på ungdomsskolen, hvor jeg og noen venner hadde viktige kodeord for jentegreier! Morsom morsom tid. Egentlig hadde vi kodeord for alt. Det var veldig gøy, for ikke så lenge siden så observerte jeg faktisk to jenter som er noen år yngre enn meg, som er på ungdomsskolen, og det var akkurat som å høre meg og vennegjengen min da vi var like gamle. Jeg måtte le litt for megselv. Følte meg nesten gammel. Det er i de øyeblikkene man merker at tiden faktisk ikke har stått stille og omgivelser, samtaleemner, og interesser har forandret seg, eller i allefall utviklet seg.

Men ja, kommunikasjon er en spennende ting. Vi kommuniserer via klær, smykker, hår, kroppsholdning, ansiktsuttrykk, øyne, volumet på stemmen vår. Uten ord, så kan likevel volumet og tonen på stemmen lage en stemning så vi kan tenke oss til hva situasjonen er. Ganske spennende i grunn.
Ellers så tenker jeg på når du møter et nytt menneske. Alle de tingene jeg nevnte ovenfor spiller inn på om du sitter igjen med en god eller dårlig opplevelse. Ta f.eks. når du finner noen med samme interesse, da kan det mange ganger bli veldig internt for mange. Dette har jeg ofte merket blant musikere(stort sett trommeslagere), og motorinterisserte. La meg utdype. Jeg blir virkelig like fascinert når to trommeslagere møtes, finner sin felles link, og begynner å konversere om akkurat dette. Den ene begynner med å forklare(uten å bruke faguttrykk): Dish dish, så kommer goh goh goh, etter fuglt av åpen high hat(imiterer lyd), forså å gå over til tammene, vill peiving med armer og tramping med ben, i forskjellige rytmer og takter. Alt dette og mer til forstår motparten uten å i det hele tatt trenge faguttrykkene. Det samme gjelder for sportsfrikene. De begynner :ja, jeg kom der ørrrn øørn ørrrn, også bare wroooom. Og av disse få lydene og noen få ord fra det norske ordforrådet, så klarer disse å forstå hverandre. Det kan jo bli for internt og ganske kjedelig for de som ikke er inn i denne gruppen. Men fortsatt utrolig utrolig fascinerende.

Vi bruker koder når vi vil meddele noe som ikke alle andre skal forstå. Politiet har f.eks sine egne koder når de er ute å patrulierer. Så har vi morsekoder og røyksignaler. You name it, bare kreativiteten stopper deg når det kommer til å lage sitt eget språk. Jeg vil gjerne lære meg russisk, fransk og islands. Det ville vært kult. Er det ikke utrolig hvor mange fine lyder denne kroppen kan lage bare ved bruk av munnen og tungen?


Men det som er utrolig, er når to mennesker bare vet hva den andre tenker uten noen form for bevegelse eller lyd. Det er jo klart at det er noe vi utstråler. Men hva? Det er i allefall noe den andre kan fange opp. Skjeldent å møte de menneskene.