sommer.

Lange turer med musikk, skribleblokk, flytebrygge og skyer. De små ubetydelige ting, de har vært store lyspunkter for meg.

Ja, skulle du sett, jeg kom meg faktisk på Iron Maiden i sommer, helt spontant, bare noen dager i forveien, så bestilte jeg billett og dro avsted med buss til Trondheim.
Det var utrolig deilig, jeg fikk til og med en hel dag i Trondheim med shopping, og rundt meg krydde det av mennesker i alle aldre med Iron Maiden t-skjorter, ga meg et flash back av da jeg var å så de i Oslo.

T-skjorten min hadde en aroma av diverse manneparfymer og uttallige svette, åpne armhuler. Det var ingen tvil om hvor jeg hadde vært, nemlig på Iron Maiden Konsert.
Det er ganske finurlig, i alle andre situasjoner ville det antakelig plaget meg grenseløst og jeg ville funnet det svært ubehagelig å ha en eim av fremmede, svette, hårete armhuler på t-skjorten min. Men etter en god konsert så er det liksom helt greit. Da har man faktisk stått oppi en folkemengde på 23000 og hatt diverse kroppslukter knødd oppi ansiktet og likevel hatt en utrolig morsom og god opplevelse. Jeg kunne ikke tenke meg noen annen situasjon hvor jeg ville akseptert menn i 40 årene som vifter med sine svettearmhuler oppi nakken min.

Iron Maiden sto på scenen 22 Juli i Trondheim, og de hadde uforskammet mye energi disse gamle menneskene som sto på scenen, og de fikk 23 000 mennesker til å rocke løs. På to timer sto de ikke litt i ro engang.
Jeg har sansen for måten musikken til Iron Maiden, Alice Cooper, Ozzy Osbourne Ect, blir fremstilt. De bruker teater i sine sceneshow, og dette var veldig viktig før, i dag så er det mange artister som bare står på scenen og spiller, litt blinkende lys og skiftning av gitarer og slikt. Mens disse bandene de fokuserer på figurer, effekter, lyder og gir så mye av seg selv. Når de går på scenen holder de nærmest et teaterstykke med et bestemt tema i to timer.
Det er så mye mer spennende. Det er vel noe jeg savner med mange av de "nye" bandene som er i dag.