Isn't it ironic. don't you think.

Jeg hadde aldri trodd at det var fysisk mulig at slalombakken kunne gjøre meg glad.


Det var helt spontant egentlig. På skolen i dag stakk plutselig cathrine hodet sitt inn på klasserommet vårt, hun og Øyvind(Random buddy) var på jakt etter en lærer ved navn Finn(.no) han får sikkert den vitsen smurt inn hver dag.
Uansett, hun nevnte at hun skulle i Bakken med Huset, og lurte på om jeg ble med?!.. Meg: HAHAHAHAHA. nei.
Cathrine: jooo, c'mon girl. Meg: jeg har jo ingenting å gjøre der, dessuten såeh, nei.
Cathrine: joda, jeg kan jo heller ingenting, så jeg skal bare sitte der ved bålet.
meg: hmm..okki. ja koffer ikke.
Så påtur hjem fra skolen så tuslet jeg på city, kjøpte litt snacks også tuslet jeg hjem. der heiv jeg meg i fullsving med å finne klær og pakke.
det ble bra. Selv om jeg brukte en evighet på å få til en hestehale på håret mitt, som jeg ikke ble fornøyd med, og det endte med at jeg gikk med løst hår igjen.
Men bussturen gikk fint, når vi kom ut av alta ble været nydelig, så det ble digg.

SÅ. fikk meg og cathrine vite at utstyret var gratis å leie, så da leide vi oss hver våre ski.
Med stort mot og sola i øynene gikk de to med skiene på bena bort til bålplassen, for å psyke seg opp til å dra i barnebakken.
1 pølse ble til 2 pølser, og 2 pølser ble til 3 pølser. Så kom vi oss opp. På med ski, forså å kave seg opp. vi kom oss ned 2 og en halv gang. det gikk okay med meg, mens cathrine knekte koden med engang. *i wasn't made for this*.
Så satt vi oss med bålet, så kommer en kjenning, en svensk en vel og merke. ved navnet Nicklas. vi satt der alle tre og snakket litt om ting og tang, så ville han lære meg å stå på slalom. jeg sa: ja, i barnebakken! han: ja. så når vi tok på skiene så bare Nicklas: nå går vi i Turisten(en slak bakke, med en vanskelig del.)
Meg: NÆI. Nicklas: joda. Oda: ehm....okay?!

Første utfordring var skiheisen, meg og nicklas tok ilag..og jeg klarte å ramle ut av den.etter sånn to frikings meter.Men andre gangen kom vi oss opp.det var i allefall et syn for øyet og en god latter. hei.

så begynte ferden oppover. og gud det gikk faen oppover.
og det ble lengre og lengre ned.
Jeg forbannet meg over at jeg ikke nøt melkesjokoladen min mer da jeg var trygt nede på bakken. kunne jo hende det var min siste(var ganske sikker på at det var min siste).
Min ferd nedover : jeg datt. jeg datt til høyre, venstre, bakover, bakover med slide, bakover med og uten ski.
Så i et av mine falltilfeller, så lå jeg der, oppned i bakken og lo som faen(jeg lo og bannet og nølte og turte meg hele veien ned). Men uansett, der lå jeg, og når jeg snudde meg rundt og fikk samlet hodet mitt, så så jeg at bare noen meter lengre ned, der lå Eirik, han hadde stoppet opp med Snowboardet og betraktet meg med et bredt glis. Jeg benyttet anledningen til å få han til å ta på seg oppdraget med å lære meg lyd og lys. så vi slo av en prat, og avtalte å prate igjen.

All ære til meg. måtte skryte litt til pappa da han ringte.
det var digg. Digg.
jeg skal helt klart gjøre dette igjen, i en eller annen form. jeg tror ikke jeg er helt handicappet når det kommer til snøsport. jeg er bare skeptisk.
Jeg liker ikke dødtsplanker. men i dag utfordret jeg skjebnen.

Jeg føler at dette var ganske ironiskt. Rikard spurte meg om jeg skulle bli med i bakken for en stund siden. jeg lo godt og lenge..og lenge og godt.
fyfaen.

Isn't it ironic. don't you think.
but still. it was fun and not the last time.