Bøkenes makt.

Nå har jeg akkurat avsluttet dagen slik som jeg føler at den startet. Nemlig med å lese "Ti små negerunger" av Agatha Christie.
Det føles veldig fullkomment.
Hva kan jeg si. Denne forfatteren er genial. Tenk å ha som jobb å sitte og dikte opp måter å drepe mennesker på. Det er litt skremmende med så geniale hjerner. Jeg lurer på hva denne kvinnen tenker på, kanskje hun går rundt med mye hat inni seg, eller kanskje det gir henne en morbid glede i å gå rundt å tenke på hvordan forskjellige mennesker skal drepes.
Det er ingen straff i å drømme, tenke og fantasere.
Men disse mordene er så geniale at hun faktisk kunne utføre dem uten å bli tatt.

Jeg har viet min søndag til å lese hele denne boken, og jeg må si at i alle mulige pauser jeg har tatt i dag hvor jeg har : sittet på nettet, gått på do og spist, så har jeg bare blitt sittende og tenke på alle disse karakterene, motivene, historiene og barnerimet som er i boken. Jeg har bladd frem og tilbake i boken for å få med meg detaljer jeg muligens kan ha misset. Det har vært så spennende.
Alle bøker gir deg en følelse, en slags sluttfølelse i det du leser siste linje og ord. Mange ganger blir du liggende og se på linjen og ordet igjen, kanskje du til og med lukker boken og åpner den igjen etter en stund.
De følelsene jeg husker best er der du sitter med en slags trist tomhet.

Den følelsen jeg sitter igjen med nå er at jeg er kvalm av opphisselse.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde et bibliotek med bøker som kunne få frem alt av følelser i meg.