ikke alt mørke er dårlig mørke

klokken 15 i dag så gikk jeg opp til Huset, fordi jeg skulle ha drama klokken halv 4, som egentlig var klokken 4.
Det eneste jeg var veldig skeptisk til var å gå opp arronesbakken i frykt for å bli overkjørt eller at en bil skulle komme i hundreoghelvete forbi å drukne meg i vann. Men jeg har èn regel når jeg går opp og ned den bakken, men det gjelder død, og ikke vann. Det å få en fin flodbølge av sølevann over seg når man går opp dødensbakke er rett og slett bare utilgivelig. Når man går med den frykten i kroppen klarer man ikke tenke glade tanker, man bare stirrer nådeløst på en hver biljævel som prøver å passere.
Men ja, vanligvis når går opp og ned den bakken tenker jeg mye på døden. Derfor prøver jeg alltid å tenke glade tanker når jeg kommer til den delen av turen min hjem.

Jeg liker egentlig ikke å gå ute på denne tiden av året, det er glatt, sølete og gjerne litt vind ute. Livsfarlige forhold.
Men solen skinte så fint i dag, så det gjorde ikke noe at veiene var sørpete. Vanligvis ville vel noe slikt plagd meg, ettersom jeg er flink til å gå med bukser som er litt for lange, ergo, blir den våt i kanten trekker det seg opp gjennom leggen, som når du dypper sukkerbiten din i en kaffekopp.
Det er kjipt. Men ikke i dag. I dag nøt jeg bare solen bak mine mørke solbriller.

En dag der det eneste mørket i livet var solbrillenes behagelige skygge.