Hver dag skal du gi degselv en gave.

I'm going to let you in on a little secret. Every day, once a day, give yourself a present. Don't plan it. Don't wait for it. Just let it happen. It could be a new shirt at the men's store, a catnap in your office chair, or two cups of good, hot black coffee.

-FBI Special Agent Dale Cooper-

Jeg har en stund gått rundt nå og vært litt misunnelig på alle de som har en serie å følge med på. Det er så koselig å ha noe å glede seg til. Det er liksom som å få en liten snack en gang i uka, eventuelt bare laste ned alle episodene forså å ha et vilt marraton.

Jeg fant omsider en serie, altså Twin Peaks, men den har jeg visst om lenge. Nå har jeg sett ut første sesong, og har vært i desperat leiting etter noe mellomtid kosesnack som jeg kan se på mens jeg venter på at money skal single inn på den altfor utsulta kontoen min. Da skal jeg bestille de to gjenstående delene.

I mellomtiden har mine øyne falt på noe ganske annet, i en sær sjanger, dog ingenting kan overgå David Lynch sin særhet på noen punkter. Dette er en annen form for sær happiness, det er nemlig Pushing Daisies. Jeg oppdaget første gang serien på tv, men orket ikke følge med siden jeg ikke visste hvor lenge den var gått. Jeg har lenge vært på jakt etter den på nettet, men siden mine Downloading skills ikke er på sitt beste, så har jeg ikke orket å stresse.

Men i går fikk jeg hjelp av min gode venn Kames, og med Huset sitt nettverk var det ingen sak å få lastet dette ned. Takk til dere begge!

Nå har jeg altså Pushing Daisies på Batmacen min. Grunnen til at jeg falt helt for denne serien i utgangspunktet er alle de fantastiske fargene og den koselige fortellerstemmen! Men det jeg liker aller mest er nemlig at måten historien er fortalt på minner meg veldig om en stil jeg selv har skrevet for en stund siden. Altså ikke selve storyen, men ordbruken og settningsformuleringene er virkelig i samme sjanger. Storyen er jo faktisk også en jeg fort kunne funnet på å krote ned også.

Det handler om en fyr som eier et Pai-bakeri, eller et Paieri, jeg aner ikke hva det heter. Og han kan vekke de døde til live igjen ved å røre ved dem, og da lever de for alltid, med mindre, han ved dem igjen, da dør de for alltid. Ved en tilfeldighet har en privatetterforsker oppdaget Paibakerens evne, og tenkte at det blir mye lettere å løse saker om en kan snakke med de døde. Derfor er nå paibakeren også privatetterforsker på si.

Også er det masse masse mer. Mye gøy å hente her. Den får meg virkelig til å smile! Det er en feelgood serie på høyt nivå altså. Akkurat hva jeg trenger nå som skoleåret henger over meg, slik jordkloden gjorde på Atlas sine skuldre. Murk

Okok, kanskje ikke så ille. Men det er tungt for tiden i allefall, og tyngre blir det vel!

Gaven min fremover blir Pushing Daisies