Jeg sto i glassgata på skolen, og ventet på mamma. Plutselig kommer en jente gående. Ikke rett mot meg, men hun ser litt på meg, dog det var så vagt at det kunne vært hvor som helst blikket hennes traff. Jeg så litt bort, så tilbake, også smilte hun litt til meg. Jeg ble mer og mer usikker på om jeg hadde sett denne jenta før..
Når hun var ved hoveddøra stoppet hun smiler mer og spørr: vil du ha en sjokoladebit?
Jeg ble så overrumplet, jeg hadde forventet et vanlig nikk eller et: hei!
Eller noen som helst annen for for hilsning. Men det var altså en hilsning i form av tilbudet om en sjokoladebit!
Alt som surret i hodet mitt var: Oi, og hvor faen har jeg sett henne før.. Jeg som alltid er så flink til å huske fjes og navn på folk. Og jeg er veldig sikker på at jeg ikke har møtt henne før.
Jeg klarte å stottre frem et Ja, gjerne og smilte tilbake!
Hun ga meg en bit, så bare forsvant hun.
For dere aner ikke hvor mye den sjokoladebiten og det smilet gledet meg der jeg sto etter en lang dag på skolen. Det var virkelig et happiness-moment jeg skal ta vare på.
Jeg vet enda ikke hvem jenta er. For det turte jeg ikke å spørre om i tilfelle jeg har hatt en lengre samtale med henne in real life eller på nett. Jeg nådde heller ikke å spørre i forfjamselsen jeg befant meg i, før hun var langt avgårde.
Jeg har tydeligvis ikke lært at man ikke skal ta imot godteri fra fremmede. Så hvis jeg dør i natt, så vet dere hvorfor. Men om jeg dør, så dør jeg ganske glad i allefall.
Om du skulle lese dette, sjokoladejenta, så håper jeg ikke du blir fornærmet over at jeg ikke vet hvem du er. Har hatt mye i hodet i det siste, og mange ting har gått husforbi. Men du er faen kul, og er helt klart sikret en plass i huskeboka nå!
No comments:
Post a Comment