Oda tømmer rotehodet

Mennesker har det med å ønske seg ting. Mange ting, dyre ting, små ting. Men disse tingene er ikke alltid materielle ting, men nå blir det ordet brukt fordi det beskriver på en veldig "hul" måte det jeg vil frem til.

Vi vil alltid ha noe, men mye vil som oftest ha mer. Ikke bare av ting, men følelser også. Det er skummelt når det kommer til følelser. Tenk på de menneskene som har mange rundt seg som elsker dem og gjør alt for dem, men likevel kan de ikke føle det, glede seg over det eller bli tilfreds. Endten har de fått for mye av det gode, eller så får de ikke det de egentlig trenger. Men vet disse menneskene det hvis de aldri har følt noe annet?

Så har vi jo de menneskene som aldri får kjærlighet, men masse fine ting. Det er som oftest ikke en god kombinasjon.

Så har vi de menneskene som ikke får verken ting eller kjærlighet. Hva skjer med de? De får jo en helt annen holdning til verden enn de som får alt av både det materielle og kjærlighet.

Også har du de som blir fortalt at de blir elsket gjennom vold og misbruk. Vet de at verden kan være annerledes? Hvis du blir fortalt gjennom hele ditt liv : jeg slår deg fordi jeg elsker deg og vil ditt eget beste!
Eller: Onkel gjør bare dette fordi han er glad i deg, det er helt greit, så lenge du ikke sier det til noen.

Okay, så er dette jeg nevner her ganske ekstreme situasjoner å være i. Men de er ofte grunnbasene i hvordan våre liv blir formet. Voksne sier: gjør som vi sier, ikke gjør som vi gjør.
Men barn ser og observerer, ergo : Barn gjør som voksne gjør, ikke som de sier. Noe visuelt når lettere gjennom enn noe verbalt.

Jeg vet med meg selv at det er alltid noe jeg vil ha. Materiellt er det alltid noe nytt som kunne vært fint å ha, men dette koster penger. Penger er alltid noe jeg vil ha mere av. Men jeg vet jo med meg selv at de to tingene gjør meg ikke glad, for jeg savner jo å ha noen å være med, en å dele mine gleder å sorger og frustrasjoner og lykker med.

Du vet ikke hva du har før det plutselig en dag blir tatt fra deg.

Da gjør det som regel gjennomsyrende vondt. De vondeste stundene jeg har opplevd i mitt liv er når kjærlighet ikke er gjengjeldt, nektet, umulig å gjennomføre av forskjellige grunner, eller den tar slutt. Jeg hater når jeg får noe jeg virkelig setter pris på som trygghet, omsorg, kjærlighet, ro eller en eller annen følelse som gjør meg komfortabel, også plutselig blir den revet vekk fra meg. Det er ingen ting som setter seg dypere inn i beinmargen enn akkurat det. Opplever du da situasjonen igjen, er det klart du assosierer det med akkurat dette og da kan det bli vanskelig å gjennomføre. Dog du har ingenting å tape, og denne gangen kan du kanskje se det og avverge at det setter seg slik som første gangen.

Når det kommer til dette med følelser, så er det et evig spill mellom kommunikasjon, det visuelle, lyder, lukter, handlinger osv. Vi har de menneskene som alltid ønsker at andre skal ville ha de, vi har de som alltid har noen bare for å ha noen, vi har de som er redde for å være alene og tror ikke de er noe hvis de står frem som et enkelt enestående individ. Vi har de som alltid får det de vil ha, og de som aldri får noe av det de vil ha, vi har også de som alltid ønsker å jakte på byttet sitt, men når de får det de ønsker, så er det ikke spennende likevel, og vi har de som alle andre vil ha. Og det er nok enda mange som ikke er nevnte

Det er sikkert uendelig mange typer mennesker.. Eller kanskje ikke? Kanskje vi alle er ganske så like, bare at det er uendelig mange ulike situasjoner, følelser og reaksjoner å tilfredstille.