"I just want to be loved." "Oh, darling. There isn´t enough love in the whole wide world to satisfy you."

Ah, da har jeg endelig gått noen år tilbake, og dermed fått et gjensyn med Party Monster. En fantastisk film, som på ingen måte er "Feel Good".  Den er kald, ironisk og underholdende på en trist måte. Den er basert på livet til James St. James(spilt av Seth Green) og Michael Alig(spilt av Macaulay Culkin), 1980-1990 tallet, og at de skapte fenomenet "Club Kids". Det var på denne tiden ectacy ble lansert og ikke var kjent som et farlig dop enda. Marilyn Manson har også en rolle i denne filmen. En liten en. Men den er ikke spesielt bra, smigrende eller interessant.

Jeg liker at disse to mennene filmen er basert på faktisk enda er i live. Michael Alig sitter i fengsel for drapet på "Angel", og skal vurderes for ny prøveløslatelse i 2012. James St. James kan man følge på blogg og MySpace.


Min beste forklaring av filmen er et rått stykke kjøtt som du får servert til middag. Et stykke som ikke er lett å innta, ei heller å fordøye. Du sitter igjen med en melankols følelse. En litt tom følelse. Filmen er lang, og føles kanskje lengre. Men det er der regissøren har gjort det riktig. Du sitter ikke å ser på noe som ender med et knips eller som kan forandres. Du observerer faktisk noens liv bli gjenfortalt og du får faktisk kjenne det psykisk på kroppen mens du svelger alle syrescenene med øynene. Det glamorøse, monsteret i en snøstorm av cocain, K, E og Heroin. All depresjonen.
For de av dere som liker Lady GaGa, så skal dere ikke se bort i fra at hun har mye inspirasjon fra "Club Kids-epoken", man kan se det gå igjen i det aller meste hun lager, og at hun mye mulig også har sett denne filmen eller vært en Club Kid selv engang.

Filmen bader i mange fine farger, kostymer som bygger på det groteske, leker med det homoseksuelle og det ensomme og monsteret som bor i de aller fleste av oss mennesker.


All in all. It`s a Disco Bloodbath