verden trenger mer surrealisme

Jeg har nettopp sett et absurd surrealistisk teaterstykke. Det var utrolig. Sikkert noe av det peneste jeg har sett av teaterstykker.
Personlig har jeg egentlig aldri vært fan av klassisk teater, men dette var ikke klassisk. Ikke begynnelse, ikke slutt, ikke noe konkret handling. Bare drømmende, meningsfylt og surrealistisk.
Det er akkurat slike stykker som gir mening synes jeg. De forklarer ikke ting med ord, men med uttrykk, følelser, lyder. Når du ikke får en konkret historie på bordet så må du bare tørre å slippe løs. Du vet selv når du blir redd, du vet når du blir glad, du vet når du er sint og usikker. Le, gråt, hyl, kryp. Det du måtte føle for. Det er da alt blir titusnervis av ganger mer meningfylt enn noen gang. Når du føler noe du egentlig ikke kan sette ord på, du trenger ikke ord, ord er ingenverdens ting.
Ord er meningsløst.

Går du forbi skrift så må du lese det.Du føler en tvang, et press til å lese. Kan man lære seg å ikke lese? bare føle.

Jeg har fått så masse inspirasjon og inntrykk..Wæow

hvordan danner 12 stykker en kopimaskin og klarer å samarbeide om det?

Jeg så akkurat alle mine favoritt regissører passere meg i revy. jeg ble så nostalgisk der jeg satt i salen og så på dansende jordbærduker.

Velkommen til Marmelade Losjen.
Her blir du forstått.