Jeg elsker Anmial Planet. Ikke alle programmene da. Men spesielt dokumentarene om dyr i havet. Det er så mye fin musikk og filming. Er så mange flotte farger, former og mønster. Mønster jeg ikke visste fantes engang. Jeg husker jeg prøvde snorkling engang, hyperventilerte og hadde astmaanfall omhverandre da jeg prøvde å venne tanken til at det er greit å ha hodet under vann og puste samtidig. Det å ligge i vannskorpa og flyte med hodet under vann mens du ser ned i havet, er ganske magisk. Jeg følte det som jeg sto i en portal og så inn i en annen verden. Det er jo det. En ganske annen verden. En nydelig en. Jeg håper jeg en gang får mulighet til å ta dykkerkurs og at jeg kan ha med meg musikk under vann, for da skulle jeg hørt på Sigur Rós og sett på rare fisker. Hvis Sigur Rós kan få min verden til å gå i Slow Motion på land, så må jeg jo flyte totalt bort under vann.

Jeg for min del har jo høydeskrekk da, og noen av de værste stedene jeg har høydeskrekk er fra båt. Tanken på at det kanskje er flere meter eller kilometer ned i mørket under meg som jeg ikke kan se og hvor jeg med sikkerhet ikke kan puste, gjør meg ganske nervøs, uvell og usikker. Nå har jeg ikke spesielt båtskrekk da, annet at jeg blir fryktelig båtsyk og spyr gjerne før jeg når å sette meg ned. Ellers kun hvis det blir dårlig vær og store bølger, da slår i allefall høydeskrekken inn og jeg ser Titanic passere i revy akkurat slik jeg så filmen da jeg var 7 år gammel mens spyet flommer. Har hatt en slik opplevelse med dårlig vær på båt hvor beskrivelen ovenfor stemmer, og da var jeg faktisk skikkelig redd. Det var på den tiden Sleipner gikk ned på vestlandet, og vi var på en litt mindre hurtigbåt ikke så langt unna hvor det hadde skjedd. Det brøt ut til storm og jeg tror aldri jeg har vært mer redd i hele mitt liv. Kunne nesten kjenne bølgeskvulpen kile meg på haka. Men jeg overlevde, vi sank ikke og jeg fikk mer respekt for havet. For et humørsykt beist.