Oi, to uker på Trøndertun har allerede gått meg hus forbi. Det er kjempefint å være her. Har lært masse nytt  og har utfordret kroppen sine grenser. Har fått noen nye venner også, de er jo ganske så kule! For ikke å snakke om Ida som jeg deler rom med, hun er litt av en catch. Hun er et herlig menneske, som jeg skal bo, puste på, knø på, le med, krangle og sove med i et år. Tror ikke det blir noe problem jeg! 

I dag hadde dans sin første fremvisning av hva vi holder på å arbeide med. Work in Progress. woho.

Det gikk okay, helt okay, ikke bra, ikke kjempebra, men jeg kom meg gjennom det! Dans er relativt hardt, og allerede har en danser hoppet av lasset(jævelig sykt, det er ikke meg. Victory). Jeg er støl i alle mulige muskler. Har aldri hatt så vondt i rompa, skuldre eller lår som nå! Det er deilig selvpining. Jeg hadde faktisk absolutt aldri trodd at jeg skulle stå opp hver morgen for å danse klassisk, moderne eller jazz, eller noen dans som helst. Hadde noen sagt det til meg mens jeg var 13 år og skulle bli rockestjerne(faktisk enda), så hadde jeg vrengt ut alle innvollene mine i latter. Men nå gjør jeg altså det, står opp for å bevege kroppen min i umenneskelige bevegelser med franske benevnelser. Jeg har enda denne rockespiriten i blodet, så all denne omstillinga til danser gir følelsen av schizofreni.

Hei jeg heter Oda, og jeg gjør ting jeg ikke kan, og er ikke så værst på det heller. 

Hurra for Trøndertun