Oda i slalombakken 2.

Yep, som jeg sa i gårdagens blogg så bestemte jeg meg altså for å dra i slalombakken.  For det er nemlig et mål jeg har, komme seg til slalombakken, komme seg opp turisten og renne ned. Og i år skulle jeg renne ned flere turer enn i fjor. For da ble det kun èn tur på meg. Til min store glede ønsket Michael å joine meg i mitt event. Opp klokken ni, for å komme seg til bakken ved åpningstid klokken 11. Jeg var så jævla kvalm og nervøs. Jeg trodde en stund at jeg faktisk skulle kaste opp. Vi fikk fikset oss utstyr, jeg valgte å ta på meg hjelm for sikkerhetsnålskyld. Etter litt opppsyking i cafèen og mye psykotisk og nevrotisk latter så kom vi oss ut, og da bar det rett opp i turisten. 

Jeg overlevde alle skiheisturene uten å ramle!

Med "Pure Rush" i årene sto jeg nervøst å så over kanten på toppen av bakken. Det var mye knall og fall den første turen, og det tok ca èn time før jeg klarte å knote meg ned. På denne timen klarte jeg å få vridd kneet mitt, som nå er oppspjelket med et skjerf. Jeg var faktisk redd for at jeg hadde ødelagt resten av dagen, og at jeg kanskje ikke skulle klare å oppnå målet mitt for i år. Jeg var egentlig relativt bestemt på at jeg ikke skulle mer opp i bakken, og at jeg skulle bli sittende nede ved bålene og slikt, ta bilder og renne i barnebakken.

Etter en god og lang cafèepause med  Michael og Eirik og vaffler, så skulle vi ut. Eirik klarte å lure meg med på nok en slushtur opp i turisten. Jeg tenkte med megselv : Ikke faen om et vridd kne skulle få stoppe meg i å nå målet mitt. 

Jeg var nervøs og kvalm som faen, men ikke like mye som sist gang. Og overraskende nok, så gikk det veldig mye bedre! Denne gangen brukte jeg kanskje bare 30 min på nedturen. Det var mye morsomere og mindre vondt denne gangen, og jeg ble faktisk keen på en tur til på dødtsplankene. God, fornøyd og kald tok jeg meg nok en pause til.

Meg og Michael avtalte at jeg skulle opp èn gang til, så skulle vi dra heimat. Da hadde vi vært i bakken ca 5 timer. 

På den siste turen følte jeg at nervøsiteten for skiheisen var dabbet litt av, men jeg var fortsatt stiv som en pinne. Turen ned fra Turisten gikk ganske fint, følte meg i allefall tryggere. Det tok også kortere tid enn tur nr.2 tror jeg, også hadde jeg et konge fall helt nede når bakken ender.

Det var i allefall knallkoselig, og jeg har hatt en strålende tur. Jeg oppnådde målet mitt, det var faktisk over alle forventinger. For i går var jeg relativt engstelig for at det kunne blitt mitt siste innlegg. Jeg kom fra det med et vridd kne, vondt i venstre  handflate, og god gangsperre i resten av kroppen!

Det kom et lite orgasmeklynk når slalomskoene kom av og jeg satt trygt plantet i min Toyota Corolla med Red Hot Chili Peppers strømmende gjennom mine sprengte høytalere!

Nå sitter jeg stille og fredelig hjemme i stua med oppspjelka fot og koser meg med at jeg virkelig gikk inn for å gjennomføre denne turen som jeg har snakket om i et år!

Stor takk til Michael og Eirik som har vært min motivasjon for å komme ned bakken, og for at dere har passet på meg i skiheisen.