Det fulgte en knasende lyd idet jeg vridde rundt hodet hans. Det dirret i stillheten, akkurat som den var i ferd med å sprekke,som når du går forsiktig på tynn is som ligger på sølepyttene om høsten.
Livløst lå han der, i fanget mitt. Han var ikke spesielt forandret, men det var en slags glassklar ro over ham. Jeg strøk over de myke trekkene i ansiktet hans.
Jeg plukket opp en brunspraglete fuglefjær som lå like ved. Jeg førte den over ansiktet hans. pjusk,pjusk. Så myk den var. Jeg lot den gli litt over mitt ansikt også, jeg smilte. For en lettelse, det var som om alle verdens problemer akkurat hadde forlatt meg.
No comments:
Post a Comment