Vekk meg, vær så snill

Beklager på forhånd hvis dette er rotete. Men jeg er fortsatt i sjokk, redd og bekymret for mine kjente og kjære som har kjent dette på kroppen.

Jeg kunne ikke tro nyhetene da jeg slo de på rett etter den første hendelsen i Oslo i går. Eksplosjon. Alt så ut som krigsbilder fra tv. Tettetterfulgt av marerittet som rammet Utøya. Vi har fått et internt terrorangrep i lille Norge. Altså, det er utført av en mann med nordisk, norsk opprinnelse. Det har rystet og sjokkert, og jeg regner med at vedkommende sikkert ikke er alene om denne gjerningen.
Jeg må uansett si at jeg nesten er  litt "glad" for at det var en nordisk som sto bak dette, så slipper vi alt dette muslimhatet og vi slipper å røre oppi et vanvittig rasehat, og dermed sørge for at FRP ikke gruser neste valg. Det er ille nok at denne gjerningsmannen allerede har vært et tidligere FRP-medlem.
Jeg er glad jeg ikke sitter i stolen til Jensemann akkurat nå. Det er et ansvar jeg ikke vil ha på mine skuldre. Man kan si hva man vil om at Norge er et naivt land med naive politikere. Men det er disse vi må stole på og vi oppfordrer iallefall ikke til hat, vold og krig. Jeg tror ikke jeg kan gjøre noe bedre jobb, så jeg setter min lit til politikerne som står i synkemyr nå. Jeg synes Stoltenberg har gjort en god jobb, kommet med fine ord og klart å holde Norge i tøylene.

Mine tanker til denne hendelsen går spesielt til Utøya, hvor min bestevenninne Kristel befant seg i kaoset. Hun er heldigvis ikke skadd og klarte å gjemme seg i skogen. Skulle ønske jeg kunne vært på krisemottaket og holdt rundt henne nå. Hun er selvsagt i sjokk og har det nok på ingen måte godt. Hun sitter enda på mottaket og lurer på om vennene hennes lever. Dødtstallene er overveldende og skremmende høye. Rundt og på Utøya ligger det ungdommer strødd. Det er ubegripelig. kvalmt. ekkelt. skremmende. Jeg er så stolt over deg Kristel. Stolt for at du klarte å holde deg rolig og ikke fikk panikk. For at du klarte å kontakte oss, selv om vi er på andre siden av landet. Jeg er så glad i deg og jeg er så veldig stolt av deg. Vakre, fine du. Jeg sov med lyset på i natt. Tårene som presset på. Hvordan jeg virkelig ønsket at jeg kunne holde alle mine kjære tett inntil kroppen min og beskytte de mot alt vondt.

Kjennes som hele Norge er i sorg, og aldri før har jeg følt et slikt intenst behov for å høre til her. Føles som hele landet vårt passer på hverandre og at vi søker sammen i denne tunge stunden. De har ikke klart å skape det splid og kaos de håpet på. Jeg er stolt av landet jeg bor og lever i.

Jeg skulle ønske de ikke ville vise så mange bilder av gjerningsmannen og at man skulle slutte å si hans navn. Han burde ikke huskes. Han vil være en martyr og bli en helt og et forbilde. Han burde ikke bli promotert over hele verden som han blir. Selv har jeg aldri følt mer avsky når jeg har sett et bilde. Det er hendelsen og sorgen vi kommer til å huske. Den ubeskrivelige situasjonen som er et mareritt. Et mareritt vi ikke kommer til å våkne fra. Hendelsen føltes som et jordskjelv og hele Norge er i dyp dyp sorg. Dette er ikke tiden for hat og diskusjon, men jeg ønsker ingenting godt til denne person, han-hvis-navn-vi-ikke må-nevne. Jeg vil ikke at Norge skal bli et land som gir dødtsstraff, men hva er egentlig straffen for en person som gjør noe slikt som dette? Det er i mot mine prinsipper, men jeg vil nesten sende fyren til USA, så de kan ta seg av han.

I morges da jeg våknet klokken 07.00 etter to timers søvn, så håpet jeg at dette bare var et mareritt jeg våknet fra. Det var knusende å innse at telefonen var en melding om at dødstallene hadde gått fra 10 drepte til 80 drepte, og at tallene enda steg. Jeg er så kvalm...



Vekk meg
For en avsky og en skam.
For en redsel som ryster vårt land.
La han være et navn vi ikke husker.
Et bilde som falmer hen.
Situasjonen vil vi alltid minnes.
Et tap av mangt en tapper venn.

Vær så snill å la meg våkne. 

Denne natten er så lang.

Klarer ikke tanken på marerittet han har skapt i vårt land.

Ikke gi han det han ønsker,
ei heller det han vil ha.
vær sterk, ikke gi oss hen til mørket.
Våre stearinlys vil lyse, natt og dag.
I lyset av samhold vil hans navn bli borte og i en elv av våre tårer vil hans identitet drukne.
Mine tanker går til dere. Alle redde og alle kjære.

Vær så snill å la meg våkne. 

Denne natta er så lang.
Aldri mer skal noen få legge mørkets teppe over vårt land.

- Oda Holm Strand -

Hva skal dette bety?

Aldersgrense på mat?! Er du seriøs?

I dag tok jeg meg en tur på Alfa for å nyte et riktig godt måltid. Nemlig fordi det er omtrent det eneste verdige spisestedet som er i Alta hvis man er ute etter litt god mat og koselige omstendigheter.
Men service! Hæ?

Jeg er veldig klar over disse massive porsjonene Alfa serverer, så jeg tenkte jeg skulle ta en barnemeny etter å ha bommet to ganger tidligere. Jeg spør kelneren høflig om en "Burgaria, barnemeny". Men nei. Det kunne de ikke gi meg, nettopp fordi jeg var over 16 år.
Mitt motsvar er: Jeg er da ikke over 16 år, har du sett min legitimasjon kanskje?!
Kelner: Nei, men det går ikke.
Jeg må altså finne meg i at jeg ser gammel ut. Dog jeg fortsetter.

Mitt motsvar: Jeg klarer ikke spise en hel voksen "Burgaria",  kan jeg ikke bare få en barnemeny?
Kelner svarer mumlete: Nei, det går ikke, da har vi ikke nok barneporsjoner igjen til de andre kundene og går fra bordet.

Jeg må altså finne meg i en voksenmeny.

Når burgeren min endelig kommer, så må jeg selvfølgelig ta av det øverste brødet, jeg kan glemme å spise pomfrien hvis jeg skal klare å spise det jeg faktisk har betalt for(altså kjøttet og salaten).
Jeg kommer meg gjennom halve burgeren, så innser jeg at jeg må kutte ut det underste brødet også.



La meg fortelle dere en liten histore, så har dere noe å sammenligne med.

Jeg spiste mat i forrige uke. For det trengs jo i ny og ne. Men jeg var altså på restaurant. Jeg hadde et dilemma, kunne ikke bestemme meg for pannekaker eller grønnsakssuppe(selv om valget er soleklart). Jeg ble påspandert av en gentleman, som også er student, så jeg ville ikke bestille i pose og sekk, og i bøtter og spann.
Det viste seg at først og fremst at jeg likevel kunne få begge deler, tiltross for at han var student. Dog jeg visste jeg ikke kunne spise det opp, for det var STORE porsjoner, dessuten var pannekakene på frokostmenyen, og noen steder kan du ikke spise frokost til kvelds.

Da kelneren kom så sa han at det var ingen problem. Kunne få så mye pannekaker jeg ville. Så spør jeg om det var mulig å få suppe til forrett, hvor stor skål og hvor mange pannekaker det var?
Ifølge kelneren var det en stor bolle med suppe og tre store amerikanske pannekaker.

Jeg visste det ikke var mulig å innta så mye mat, så da var dilemmaet mitt tilbake. Så sier kelneren: men det er ingen problem å få i pose og sekk! Jeg skal fikse sånn at du får en liten skål suppe, og to pannekaker istedefor tre! Så reduserer vi bare prisen.

Det kalles service! GOD service. Slike folk skal tipses, så det gjorde vi!

Men altså. På Alfa. Jeg er student. En for stor Burgaria koster 169 kr, da kan jeg ikke spise pomfrien, brødet og jeg klarte ikke alt kjøttet.

En barneporsjon kostet 99 kr. Jaja, så er det bare 70 kr forskjell. Men for en student så er 70kr én øl og kanskje saltstenger. Evt. bare én øl hvis det ikke er studentrabatt. Der kunne jeg altså fått en hel middag og én øl. Hvor jeg hadde klart å innta begge deler. Personalet var meget lite service innstilt, hva slags unnskyldning er det å ikke kunne gi deg mat fordi du er for gammel til å spise den? Og fordi at det ikke ville være noe igjen til de andre gjestene?

De andre gjestene? Det var jo ingen andre gjester der, det var et par bord til med folk. De andre gjestene er jo for faen på påskefjellet. Da går det an å gjøre unntak. Besides, hvis du er først til mølla for å spise, så er det du som skal få best service. Det er faktisk derfor man drar ut for å spise, for å få det lille ekstra. Skal de si slik om voksenporsjonene også? "Nei du, beklager. Vi får noen gjester senere som også skal ha mat, så du kan desverre ikke bestille en så stor porsjon."
Jobber du i et yrke hvor du har relativt hardt arbeid og gjerne vil ha tips. Finn frem det jævla smilet og yt ditt beste for at kunden skal ha det bra.


Hei, ja jeg vil gjerne ha litt service med et smil til!
Service? Eh, nei du. Beklager det har vi ikke her.

Alt går så fort

De kjipeste årene i tennårene er aldrene 17 og 19. De går treigest fordi det er "vente år", man går rundt og venter på tallet som kommer etter. De tallene som er mer betydningsfulle, hvor en eller annen dør åpnes. Nå som mitt 19ende år snart er over, så tenker jeg at det egentlig er litt trist. Snart blir jeg 20, jeg går ut av tennårene og beveger meg bort fra ungdomstiden. Om noen få måneder bare, så får ikke jeg lengre være en vanskelig tennåring, jeg får ikke ha hormoner og ordet "tennåring" som unnskyldninger. Nei, da er det påtide å begynne å holde kjeft, ta ansvar og ikke ha det vanskelig. Jeg føler at jeg ikke har utnyttet dette godt nok.

Tenk om jeg må slite med en trassealder som kommer langt uti 20-30 årene, bare fordi jeg ikke var utagerende nok i tennårene? Kanskje jeg bare skal satse og virkelig gå inn for å være en usmakelig tennåring de neste to månedene? Praktisk talt bade levra mi i sprit, pierce det som pierces kan, farge håret mitt grønt, ha masse tilfeldig sex og selvfølgelig gå inn for å inhalere nikotin opptil flere ganger om dagen. Ikle meg med masse utagerende symboler, stjele noen biler, snike meg inn på konserter, drikke deg kaschnyder midt uka forså å forsove deg til jobb/skole dagen etter, og kjefte på gamle damer som går i pene pelser. 

For så lenge du gjør alt dette som tennåring, så er du unnskyldt, altså det er jo ikke greit der og da, men når folk ser på det i ettertid, så er du alltid unnskyld fordi du bare var tennåring. Skjer dette når "ten" er borte fra de kommende årene, så er det ikke greit. Da er du gal, kriminell, psykopat og ingen vil ansette deg noen som helst sted.

Kanskje jeg virkelig burde ta dette i betraktning. I kveld skal jeg i allefall pleie megselv med å tegne tegninger som får enkelte til å stille spørsmålstegn ved min barndom og mentale tilstand.

Thank you and good night

over alt på jord...

Utenom banan, så er det kollektivt transportsystem jeg hater mest, eller rettere sagt, det er ventinga og konsekvensene som følger med kollektiv transport jeg hater aller mest. Når du står ute i en 18-20 minus i over en time i et naivt håp om at bussen din skal komme, og den mot alle odds faktisk ikke kommer.. Da er det ikke til å skyve under en stol at morderiske tanker dukker opp i ens hode. Her har du opptimistisk fått beskjed om at bussen din kommer om en halvtime, og du har lest diverse bussruter opp og ned i takt med hoppingen i et fortvilt forsøk på å holde varmen, bare for å bekrefte ryktet om at nettopp DIN buss skal komme om en halvtime. Greit nok. Melhus har jo en skysstasjon, med venterom. Det er fett, da er det jo løsningen på de bitende 18 fuckings minusene som river deg i nesa. Men hei, døren er låst. Døren på baksiden av bygget er også låst.  Hva faen skal de med et jævla venterom om passasjerene ikke får vente der inne? I det fjerne skimter du en essostasjon. Hvorfor ikke gå bort dit, tenker du, da får man slått ihjel litt tid, der er det varmt, og du kan følge med på at bussen din kommer. Du begir deg ut på turen, men tror du faen ikke den har låst og lukket alt som lukkes kan?!!!!?!?!?!?!?!?!?! Brukte akkurat to minutter på å finne ut at du faen ikke kunne holde varmen der heller, du har nærmest sett på at sekundene har sneglet seg avsted og det blir mer og mer fristende å gå mot det hvite lyset.

Når du så har insett at Melhus er tidenes shit hole, hvor det ikke finnes noen nåde hvis du velger å ta buss etter at klokka har tippa 22, så må du bare bite det i deg og vente. Så kommer tiden. Tiden hvor bussen som du har ventet på, kryssjekket fakta tusen ganger på, skulle ha vist sitt nærvær. Så du innser at mens minuttene tikker videre, at bussen absolutt ikke kommer. Den kommer faen meg ikke. Du blir mer og mer sikker på at dette er en ond spøk fra nettbuss sin side. Det er det nok også. Hele fuckings bussruta dems er en ond spøk skal jeg fortelle deg.

Så slår tanken deg. Hei, hva med en taxi?! Så biter realiteten deg i rompa, du innser at du er en fattig student med en saldo på nullhundrekroner og nulløre, og den eneste tingen av verdig verdi er en overgangsbillett du fikk med Melhusbussen som nektet å kjøre til Brekkåsen, og som ga deg info om at en buss som aldri kom skulle komme. Denne lappen mister også verdien sin om X antall minutter, så du kommer deg uansett ingen vei.


Til slutt måtte jeg faktisk innse at dette var som da man var liten og slikke på metall i minusgrader. Det var i allefall sånn det føltes. Du sitter bomfast, du kommer ingen veier, og det er faen ikke mye du kan gjøre med saken heller. Jeg innså at jeg måtte trygle. Jeg fant en taxi, spurte om de kunne ta en taxitur på giro. Det ville de ikke. Men der skjer mirakler.


Takk til de som fant opp taxi og kjekke taxisjåfører med et godt hjerte, som faktisk tar inn en stakkars kald student og kjører henne hjem. gratis. Mer enn jeg noen gang hadde håpet på.


Trondheim og Melhus sitt kollektive transportsystem har kasta vekk så jævlig mye av min tid. NÅ ER DET FAEN MEG NOK! First thing tomorrow, skal jeg faen meg ringe 177 og fortelle de hvor mye jeg har lyst til å stifte øyelokkene deres fast på utsiden av en av bussene deres, forså å kjøre bussen rundt rutene deres i snaue 20 km/t X antall ganger.

Jeg gir en god helvete i alt miljøpiss som følger med kollektivtransport, så fort jeg får kjøpt meg et privat kjøretøy så er det faen meg gjort. Uansett hvor jeg bor i verden, og hvor sentralt det er, så skal jeg ha en privatbil.

Oda Holm

..har uten tvil verdens beste storesøster!

Oi, to uker på Trøndertun har allerede gått meg hus forbi. Det er kjempefint å være her. Har lært masse nytt  og har utfordret kroppen sine grenser. Har fått noen nye venner også, de er jo ganske så kule! For ikke å snakke om Ida som jeg deler rom med, hun er litt av en catch. Hun er et herlig menneske, som jeg skal bo, puste på, knø på, le med, krangle og sove med i et år. Tror ikke det blir noe problem jeg! 

I dag hadde dans sin første fremvisning av hva vi holder på å arbeide med. Work in Progress. woho.

Det gikk okay, helt okay, ikke bra, ikke kjempebra, men jeg kom meg gjennom det! Dans er relativt hardt, og allerede har en danser hoppet av lasset(jævelig sykt, det er ikke meg. Victory). Jeg er støl i alle mulige muskler. Har aldri hatt så vondt i rompa, skuldre eller lår som nå! Det er deilig selvpining. Jeg hadde faktisk absolutt aldri trodd at jeg skulle stå opp hver morgen for å danse klassisk, moderne eller jazz, eller noen dans som helst. Hadde noen sagt det til meg mens jeg var 13 år og skulle bli rockestjerne(faktisk enda), så hadde jeg vrengt ut alle innvollene mine i latter. Men nå gjør jeg altså det, står opp for å bevege kroppen min i umenneskelige bevegelser med franske benevnelser. Jeg har enda denne rockespiriten i blodet, så all denne omstillinga til danser gir følelsen av schizofreni.

Hei jeg heter Oda, og jeg gjør ting jeg ikke kan, og er ikke så værst på det heller. 

Hurra for Trøndertun

Livet i Trondheim er herlig! Vet ikke hvor jeg skal begynne engang.
Dog, det sier jo sitt når jeg er én dag borte fra skolen og har bare lyst til å dø, fordi jeg savner alt og alle der oppe. Hurra for Trøndertun!